Jeg ønsker å skrive denne bloggen for å hjelpe meg selv med tankene mine, men kanskje også for å hjelpe andre til å føle seg litt mindre alene.
Målet mitt er å reflektere over meg selv, livet mitt og erfaringene som har formet meg. Jeg vil prøve å skrive så ærlig som mulig, med minst mulig filter.
Denne bloggen starter med historien om meg og livet mitt. En historie som vil bli fortalt i flere deler, fordi noen historier ikke lar seg fortelle på én side.
Dette er min historie – på godt og vondt, med oppturer og nedturer, feilvalg og gode valg. Historien om hvordan livet kan ta, men også gi tilbake.
Og kanskje vil noen kjenne seg igjen underveis.
del 1:
På mine 41 år har jeg fått mange erfaringer. Erfaringer som har formet meg til den personen jeg er i dag. Livet former oss helt fra starten av. Fra den dagen vi blir født, legger det grunnlaget for de valgene vi tar, hvordan vi ser oss selv, og hvordan vi behandler menneskene rundt oss.
Dette innlegget er ikke enkelt å skrive, men jeg skriver det likevel.
Jeg ble født en sommerdag i juli, som den tredje i rekka. Vi var tre søsken, ganske tette i alder: førstemann født i november 1981, andremann i februar 1983 og meg året etter.
Mamma og pappa giftet seg da jeg ble døpt. Året etter skilte de seg.
Kort tid etter ble barnevernet koblet inn. Allerede da jeg var halvannet år gammel, var vi plassert på institusjon. Noen måneder senere ble vi sendt videre til et fosterhjem.
Der bodde vi til jeg var seks år gammel. Da fikk vi flytte hjem til mor igjen.
Det skulle jo være det beste for alle barn.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at dette var det beste for meg. Men det ville vært å lyve.
Jeg var et sjenert barn. Tøff utenpå, men utrolig usikker inni. Jeg passet aldri helt inn.
Barnehagen var helt grei, men skolen ble en utfordring. Jentene holdt meg utenfor, så jeg fant meg helst sammen med guttene.
Jeg klarte ikke å følge med i timene. Ofte drømte jeg meg bort – eller bare tenkte på andre ting.
Til slutt ble jeg bare en av mange. Jeg forsvant i mengden. Man ble liksom ikke helt sett.
På hjemmebane var arenaen en helt annen. Hun som fødde meg, var aldri oppe på morgenen. Hun vekket oss ikke, hun så aldri til oss når vi trengte hjelp.
Jeg var sengevæter, men hun byttet aldri på sengen, sendte meg aldri i dusjen, smurte aldri en matpakke, pakket aldri sekken eller gymbagen.
Hun passet aldri på at vi kom tidsnok til skolen. Hun sa aldri «ha en fin skoledag». Hun var ikke der da jeg hadde min første skoledag engang.
Men vi hadde besteforeldre.
Og de gjorde alt dette. Hver dag.
Bestemor og bestefar var trygghet og omsorg – en havn vi alltid kunne komme til. Noe vi alle tre trengte så sårt.
For hjemme var alt annerledes.
Min mor hadde et sinne. Et sinne og en psykisk uro som gjorde hverdagen uforutsigbar.
Man måtte alltid observere hvilket humør hun var i. Hele tiden lese signalene hennes. Alt dreide seg om å tilpasse seg, for hvordan humøret hennes var, avgjorde hvordan straffen ble.
Hvis du var uheldig og ødela noe, kunne straffen være alt fra mild til brutal.
Noen ganger fikk du bare høre:
«Det er ikke så farlig. Jeg er glad i deg. Alle kan være uheldige.»
Andre ganger ble øynene hennes svarte. Hun brølte, skjelte deg ut og fortalte at du ødela alt – at hun ikke kunne ha noe stående fremme.
Så kunne hun ta tak i ørene og rive. Eller hun tok tak bak ørene, fikk tak i håret og ristet deg frem og tilbake som en jojo.
Andre ganger slo hun med flat hånd.
Og noen ganger fikk du alt på en gang.
Jeg var faktisk redd henne i mange år.
Men vi hadde også de fine stundene.
Når vi leste bøker, satt vi alle tre i fanget hennes og hørte på. Når vi så Narnia eller Melodi Grand Prix. Når vi spiste vafler, og bestemor og bestefar kom innom – de bodde bare 50 meter unna.
De øyeblikkene ble små lommer av trygghet. Små pustepauser i alt kaoset.
Men disse små lommene skulle snart forsvinne helt.
I april 1993 fikk jeg et søsken. Mamma hadde funnet seg en kjæreste. Og vi skulle flytte til ham.
To timer unna.
To timer unna vår trygge havn.
Jeg vet ikke hvor mange ganger fra jeg var seks til jeg ble ni år at jeg tenkte:
Hvorfor er jeg født?
Hvorfor skal jeg oppleve dette?
Hvorfor lever jeg?
Hva har jeg gjort for å fortjene dette?
For det var ikke bare frykten for å gjøre noe galt.
Det var også redselen for de små tingene.
Redselen for å ikke spise opp maten sin var like stor.
Hvis man ikke spiste opp, ble maten satt i kjøleskapet – og måtte spises opp ved neste måltid.
I verste fall kunne man bli tvangsforet.
Dette skjedde en gang jeg aldri har glemt. Bare tanken på den episoden får meg til å gråte den dag i dag.
Kanskje er det den mest traumatiske opplevelsen jeg hadde hatt til da.
Min bror hadde ikke spist opp maten sin.
Hun som fødte oss, satte ham ned på en stol, tok et kjøkkenhåndkle rundt halsen hans og tvang munnen hans opp ved å klemme fingrene på hver side av haken.
Hun tok gaffelen og presset maten inn i munnen hans.
Jeg husker jeg sto og så på.
Helt hjelpeløs.
Jeg kunne ikke hjelpe. Kunne ikke si noe.
Frykten for hva som kunne hende med meg om jeg blandet meg, gjorde at jeg ble stående.
Stille.
Mens tårene rant.
Og foran meg gråt broren min mens han kjempet og prøvde å vri seg unna.
Jeg sto der stille.
Med tårene rennende.
Helt hjelpeløs.
Fortsettelse følger…
Legg igjen en kommentar