I mai 1992 døde en venninne og nabo av meg helt plutselig. Jeg husker denne perioden som veldig rar. Når jeg tenker tilbake på den tiden, føles det som å være inni en boble – som om jeg så meg selv utenfra. I et lite samfunn berører en slik hendelse oss alle.
I april 1993 kom lillesøsteren min til verden. Hun ble født en måned for tidlig og var veldig liten, bare 1500 gram. For meg var det stort og stas å få en lillesøster, selv om hun var skjør.
Bare noen måneder senere forandret alt seg igjen.
Vi flyttet til en ny kommune. Nytt hus, ny «pappa», nytt rom – og en ny skole med helt fremmede fjes.
Det eneste som ikke forandret seg, var mamma.
Hun fortsatte i de samme rutinene som før. Forholdet mellom henne og den nye, «fantastiske» kjæresten var turbulent og uforutsigbart.
Vi var fortsatt sengevætere. Mamma var aldri oppe om morgenen. Hun hjalp aldri med leksene, byttet aldri på sengen, og hun fulgte oss verken på første skoledag eller på foreldremøter.
Skolen måtte vi klare selv.
Allerede på første skoledag lærte jeg hvordan barn kan merke forskjeller.
«Stakkars dere, dere er jo skilsmissebarn.»
Men for meg var det langt fra det største problemet.
Sjekkliste hvis du ønsker å skape et mobbeoffer:
- Sørg for at barnet ikke får dusjet om morgenen etter å ha tisset i sengen om natten.
- Pass på at barnet aldri får pusset tennene.
- La håret gro i alle retninger.
- Sørg for klær som er for store, for små eller bare litt rare.
I min klasse var vi hele seks elever – og det var faktisk den største klassen på hele skolen.
Dere skjønner kanskje at jeg gikk på en veldig liten skole.
Og som om ikke det var nok, var vi bare tre jenter i klassen. Jeg kom sist inn.
Det førte til at det ble helt naturlig for de to andre å holde meg utenfor.
Med tanke på lukten, frisyren, klærne og en mor som ikke var til stede, ble jeg et lett bytte. Det ble enklere for dem å peke på meg som den rare. Den som ikke passet inn.
Jeg følte meg merket før jeg i det hele tatt hadde fått en sjanse.
En av de mange episodene jeg husker, var når vi gikk sammen i skolegården. Plutselig kunne den ene si til den andre:
«Lilli, kom hit. Jeg må si deg noe.»
Så gikk de tett sammen, hvisket, kikket på meg og lo.
Noen ganger pekte de også.
Jeg sto der og visste at det var meg det handlet om, men fikk aldri vite hva de egentlig sa.
Bare latteren.
Blikkene.
Og følelsen av å være utenfor.
Jeg husker den følelsen godt.
Følelsen av å være annerledes.
Følelsen av ikke å være bra nok.
Følelsen av aldri å være en del av noe.
Selvfølelsen ble mindre og mindre.
Til slutt satt jeg igjen med en opplevelse av å være liten, ubetydelig og utilstrekkelig på alle plan.
Hjemme var det ikke bedre – kanskje verre.
Mamma kløp, rev meg i ørene, slo og lugget. Den nye kjæresten hadde en nedlatende holdning til oss stebarna, og gjorde aldri noe for å skjule det.
Med alt dette oppå mobbingen på skolen begynte jeg å tenke at det eneste jeg ønsket, var å dø.
Jeg husker godt det eneste raserianfallet jeg hadde som barn.
Jeg skulle dusje, hadde vært på do, og så bare klikket det for meg.
Jeg ble sint. Hylgråt av sinne og frustrasjon. Jeg dro hardt i opptrekkssnora til doen, slo kanskje i doen og veggene.
Kroppen min kokte over.
Mamma kom til døra og spurte hva som var galt. Om jeg kunne åpne.
Men jeg nektet.
Jeg klarte heller ikke å fortelle henne hva som foregikk inni meg, for jeg visste det jo ikke selv.
I dag, som voksen, forstår jeg at det var alt som hadde bygget seg opp.
Ensomheten.
Mobbingen.
Følelsen av ikke å være bra nok.
Det var kroppen min som sa stopp, på den eneste måten jeg klarte å uttrykke det på den gangen.
I 1995 kom lillebroren min til verden.
Og samme år tok mobbingen på skolen slutt.
Jeg begynte å skjønne at det faktisk betydde noe å dusje, pusse tennene og børste håret. Jeg oppdaget at bare det å gjøre disse tingene, i hvert fall av og til, kunne være en god strategi for å gli litt mer inn.
Livet begynte så smått å se litt annerledes ut.
Men det var kortvarig.
Allerede året etter flyttet mamma ut, og vi dro tilbake til den eneste trygge havnen vi hadde.
Huset ved siden av bestemor og bestefar.
Fortsettelse følger…
Legg igjen en kommentar