B.Løvetann

Noen ganger tar livet vendinger man bare tror hører hjemme på film.
Da jeg anmeldte overgrepet, gikk jeg inn i det med den naiviteten bare et barn kan ha. Jeg visste ikke helt hva jeg forventet, men jeg tenkte at dette kom til å ordne seg.
Jeg ble kalt inn til flere avhør med to–tre forskjellige politibetjenter. Så ventet man.
Etter hvert fikk jeg oppnevnt en advokat, men så vidt jeg husker snakket jeg bare med ham én gang.
Da jeg besøkte pappa, oppdaget jeg at alt hadde forandret seg.
Farfar var sint.
Ikke bare på situasjonen.
Han var sint på meg.
Ingen snakket med meg om hva som foregikk. Det ble bare lagt lokk på alt.
Farfar sukket og «hoffet» nesten hver gang jeg kom inn. Og hvis jeg sa noe, fikk jeg enten et irritert kremt eller kjeft.
Jeg hadde blitt den som skapte problemer.
Det var jeg som var problemet.
Hjemme hos hun som fødte meg var alt som før.
Krangling.
Hun kunne være utrolig stygg i måten hun snakket til meg på.
En dag kom jeg ned i stua iført favorittbuksa mi – en svart, litt løs stoffbukse – og en rød, kort og tettsittende T-skjorte.
Hun så på meg og sa:
«Når du kler deg slik, kommer du til å bli voldtatt.»
Hun kalte meg hore.
Hun kalte meg dum.
Og ikke minst egoistisk.
Det ordet brukte hun ofte om meg.
Jeg husker at jeg ofte ble sjokkert over hvordan en mor kunne snakke slik til sitt eget barn.
Men etter hvert blir det normalt.
Man venner seg til det.
Når hun var i godt humør, kunne hun fortelle meg at jeg hadde modellkropp. At jeg burde være stolt av kroppen min.
Men jeg kan ikke huske at hun noen gang sa noe pent om meg som menneske.
Pappa var helt annerledes.
Han var ikke typen som strødde rundt seg med komplimenter. Så langt jeg kan huske skjedde det bare et par ganger.
Men han trengte ikke det.
Han var tålmodig.
Morsom.
Bestemt.
Var svaret nei, så var det nei.
Hos pappa visste jeg alltid hvor jeg hadde ham.
Han ga meg trygghet på en måte hun aldri gjorde.
Da rettssaken kom opp, var jeg femten år gammel.
Tanten min vitnet mot meg.
Advokaten min hadde ikke fått beskjed om at rettssaken skulle gå den dagen.
Jeg møtte derfor opp uten advokat.
Så fikk en femtenåring valget:
Gå inn alene.
Eller vente.
Jeg ville bare bli ferdig.
Jeg forsto ikke hvilke konsekvenser det kunne få.
I dag vet jeg at det aldri burde ha skjedd.
Den rettssaken føltes som et nytt overgrep.
Jeg tapte saken.
Og livet gikk videre.
Etter rettssaken kom tanten min bort for å snakke med meg.
Jeg tror hun ønsket at vi skulle sette en strek over det hele.
Han hadde jo vært «snill», sa hun, siden han ikke krevde saksomkostningene dekket.
Nå skulle alt bli som før.
Men jeg forsto ganske raskt at «før» var borte.
For alltid.
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lære meg å leve med det som hadde skjedd.
Året etter kom bryllupet.
Tanten min og han skulle gifte seg.
For meg, seksten år gammel, føltes det som et mareritt.
Jeg ville ikke være der.
Men jeg fikk streng beskjed om at det ville se rart ut om jeg ikke kom.
Hvordan kan man tvinge et barn til å feire bryllupet til mannen som knuste henne?
Jeg forsto det ikke den gangen.
Og jeg forstår det fortsatt ikke.
Jeg ville ikke være der.
Jeg var stresset.
Anspent.
Jeg ville bare bort.
Den eneste tryggheten jeg hadde, var kjæresten min.
Han er fortsatt et av de snilleste menneskene jeg noen gang har møtt.
Han skulle egentlig hente meg, men det lot seg ikke gjøre.
Så jeg ble værende der hele kvelden.
Med et smil limt fast i ansiktet.
Mens kroppen min var i konstant alarmberedskap.
Kjæresten min møtte meg da jeg trengte ham aller mest.
Stakkars ham.
Jeg tror ikke han fullt ut forsto dybden av det jeg gikk gjennom.
Men han så at noe var galt.
Han så at jeg bar på noe tungt.
Selv om han kanskje ikke kunne forstå alt, var han der.
På sin måte.
Han var rolig.
Stabil.
Han elsket meg, selv da jeg ikke klarte å elske meg selv.
Han var bautaen min.
Da jeg etter hvert forsto at han ikke kom til å forlate meg, ble han det tryggeste holdepunktet jeg hadde.

Fortsettelse følger…