B.Løvetann

I en verden der det føles som om alt går imot deg – spesielt i ung alder – blir en brutal lærepenge.
Det gjør noe med et menneske. Der man egentlig burde kjenne trygghet og tilhørighet, kjenner man i stedet ensomhet, svik og følelsen av å være forlatt.
Og det verste er at slike sår ikke nødvendigvis forsvinner. De kan følge deg resten av livet.
De påvirker hvordan du ser på verden, hvordan du ser på deg selv – og kanskje også hvilke mennesker du trekkes mot.

Evnen til å vise forståelse og empati er en vakker egenskap. Men som med alt annet finnes det en balanse. Gir man for mye av seg selv, kan empatien bli en vei inn i situasjoner man aldri burde havnet i.

Jeg bar lenge på et savn etter noen som virkelig elsket meg. Noen som valgte meg. Filmene jeg så, gjorde nok sitt til å romantisere den lengselen.
Kjæresten min ga meg egentlig alt det jeg hadde savnet. Likevel klarte jeg ikke å tro at kjærligheten hans var ekte. Jeg ventet hele tiden på at han skulle forsvinne.
Men uansett hvor mange feil jeg gjorde, sto han der.

Det tok meg nesten seks måneder før jeg våget å tro at han faktisk hadde tenkt å bli.
Da den erkjennelsen kom, var jeg hodestups forelsket. I tre år levde jeg på den følelsen. Han var et fantastisk menneske, og jeg elsket ham høyere enn noe annet.

Da jeg var sytten år gammel, raste verden min sammen.
Plutselig tok fortiden meg igjen.
Jeg utviklet sosial angst, panikkanfall, mareritt og PTSD. Traumene satte seg fast i kroppen.
Med dem kom raseriutbrudd, depresjon og selvmordstanker.
Jeg snakket nesten aldri om det.
Den gangen var det lite kunnskap om psykisk helse. Ikke slik det er i dag. I stedet gikk jeg rundt og tenkte at jeg var svak. At jeg bare måtte ta meg sammen.

Kjæresten min forsto heller ikke hva som skjedde med meg.
Men han ble.
Det var ikke enkelt – verken for ham eller for meg.
Likevel sto han støtt.
Vi var sammen i ni år og fikk tre fantastiske barn.

Men livet skjer.
Vi var unge, og vi hadde forskjellige forventninger til hvordan familielivet skulle være. Ingen av oss hadde egentlig forstått hvor avgjørende god kommunikasjon er i et forhold.
Da jeg flyttet ut, måtte jeg begynne helt på nytt.
Jeg måtte finne ut av det viktigste spørsmålet av alle:
Hvem var jeg egentlig nå?

Fortsettelse følger…