B.Løvetann

Denne delen av historien min er tung.
Det er et langt kapittel. Et kapittel som, da jeg sto midt i det, føltes som om det aldri skulle ta slutt.
Det var her jeg skulle lære at valgene våre kan få konsekvenser vi aldri kunne ha forestilt oss. At naivitet, tillit og egne feilvurderinger kan føre oss inn på veier det tar lang tid å finne veien ut av igjen.
En lærdom jeg aldri kommer til å glemme.
Den sommeren skulle jeg på festival med ei venninne. Vi hang sammen nesten hele tiden. Vi var single, koste oss på datingsider, flørtet og hadde det mye moro.
Jeg hadde ingen planer om å finne meg en kjæreste.
Jeg ville bare ha det gøy.
Jeg husker fortsatt øyeblikket da jeg meldte meg inn på Møteplassen og trykket på «betal».
Jeg tenkte:
Dette kommer jeg til å angre på.
Jeg ante ikke hvor rett jeg skulle få.
En dag dro venninna mi og jeg for å bade. Der så vi en høy, kjekk og veltrent mann.
Senere den kvelden tok jeg en av mine vanlige runder på Møteplassen.
Plutselig dukket profilen hans opp.
Jeg kjente ham igjen med en gang.
Jeg skal innrømme at han virket litt rar ut fra profilen, men jeg sendte likevel en melding.
Da vi hadde kommet frem til festivalen i Sverige, fikk jeg svar.
Han skrev litt merkelig. Litt usammenhengende. Men så kom meldingen:
«Jeg liker jenter som er smarte, morsomme og fine. Du er to av dem.»
Jeg svarte raskt:
«Jeg er morsom og fin, så da er det bare å kjøpe seg smartsko, så er jeg der.»
Det var visst den kommentaren som gjorde ham interessert i meg.
Da jeg kom hjem, møttes vi for første gang på en fest hjemme hos ham.
Gjennom nesten hele festen følte jeg meg usynlig. Han snakket mer med vennene sine enn med meg.
Men idet festen var over, snudde alt.
Han kysset meg og bar meg inn på soverommet, selv om det ikke skjedde så mye mer den kvelden.
Vi hadde én stor felles interesse:
Trening.
Vi trente ofte sammen. Etter hvert var vi sammen nesten hver dag og snakket sammen hver eneste dag.
Vi snakket om alt.
Og jeg ble mer og mer oppslukt.
Jeg var hodestups forelsket.
Han var fantastisk.
Han jobbet som sykepleier på sykehuset. Vi lo mye, hadde det gøy, og jeg var fullstendig fortapt i ham.
Han viste stor interesse for meg.
Og jeg ble smigret.
Samtalene våre ble dypere. Vi snakket om livet og erfaringene våre. Han var nysgjerrig på omgangskretsen min og på hvem jeg egentlig var.
Han spurte om meningene mine.
Han ville vite mer.
Og jeg falt bare enda hardere.
Men noen av samtalene begynte etter hvert å få en annen tone.
En gang spurte han hvor mange jeg hadde ligget med. Om jeg hadde ligget med noen av kompisene mine.
Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen startet.
Men jeg husker følelsen.
Jeg løy.
Fordi det føltes lettere enn å være ærlig.
Jeg husker reaksjonen hans.
Den husker jeg veldig godt.
Han ble sint.
Han ville at jeg skulle skrive ned hvem jeg hadde ligget med.
Navn for navn.
Han krevde også at jeg skulle kutte kontakten med bestekompisen min, fordi jeg hadde løyet om når vi sist hadde vært sammen.
Jeg gjorde som han sa.
Dumme meg.
Jeg håpet at det bare var en fase.
At det kom til å gå over.
En annen gang fortalte jeg ham at jeg hadde vært gravid, men tatt abort. Jeg forklarte at jeg ikke hadde helse til flere barn, og at jeg hadde blitt gravid til tross for prevensjon.
Jeg ville ikke fortelle hvem faren var.
Det var mitt valg.
Min historie.
Men sannheten kom frem likevel.
Det viste seg å være en person han ikke kunne fordra.
Da eksploderte han.
Stemmen ble høy. Ordene ble harde. Han kjeftet og ble rasende, mens jeg sto igjen fullstendig forvirret.
Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt.
Jeg hadde jo bare fortalt ham min historie.
Til slutt stormet han ut i sinne, og jeg ble stående alene med kaoset inni meg.
Etter en stund kom han tilbake.
Da hadde han roet seg.
Forklaringen på raseriet var at jeg «var for bra for denne barnefaren».
Han sa at han hadde trodd jeg var bedre enn som så.
Jeg syntes det var så merkelig.
Han ville jo vite alt om meg.
Og jeg hadde jo bare vært ærlig.

Fortsettelse følger …