B.Løvetann

Etter et ni år langt forhold – der jeg sist hadde vært singel som femtenåring – sto jeg plutselig alene som voksen kvinne og trebarnsmor.

Jeg var nok ikke årets mor, men jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde. Jeg hadde gått barne- og ungdomsarbeiderfag og leste mye om barneoppdragelse på egen hånd.

Én ting var jeg helt sikker på:
Jeg skulle ikke bli som min mor.

Dessverre opplevde jeg at barnehagen ble en motstander i stedet for en samarbeidspartner. Jeg gjorde ting litt annerledes enn det som var vanlig.
Minstemann sluttet med smokk hjemme da hun var ett år, men i barnehagen fortsatte hun å bruke smokk til hun nærmet seg to. Vi hadde sluttet med bleie hjemme, mens barnehagen fortsatte å bruke bleie der.

Det gjorde meg usikker. Gjorde jeg egentlig det rette?
På den tiden jobbet jeg selv i en Montessori-barnehage. Kanskje var det nettopp derfor jeg valgte å stå i beslutningene mine. Jeg gjorde det jeg mente var best for familien vår.

Målet mitt var enkelt:
Jeg ønsket å oppdra selvstendige barn.
Likevel meldte barnehagen meg til barnevernet for det de beskrev som grov omsorgssvikt.

Barnevernet kom hjem til meg én gang i uken. Etter et par måneder fortalte de at de ikke kunne se de samme bekymringene som barnehagen hadde meldt inn.
Likevel ba jeg dem fortsette oppfølgingen frem til jeg fikk byttet barnehage.
På det neste samarbeidsmøtet fikk barnehagen kritikk for måten de hadde behandlet saken på.

Oppfølgingen fra barnevernet fortsatte en stund, men med lengre intervaller.
I løpet av de to årene de fulgte familien min, fikk jeg egentlig bare to tilbakemeldinger:
Jeg måtte få mer tro på meg selv som mor.
Og jeg hadde det nesten litt for ryddig hjemme.

Det sier kanskje litt om hvordan bekymringsmeldingen sto i kontrast til det de faktisk fant.
For meg ble barnevernet aldri en fiende.
Tvert imot.

De ble en trygg støtte, og jeg opplevde at de hjalp meg mye.
Denne perioden av livet var egentlig god.
Jeg hadde fått det A4-livet jeg alltid hadde lengtet etter. Tre barn, jobb og en snill mann ved min side.

Men sannheten er at vi alle bærer på våre egne demoner.
Og ikke alle vet at de finnes.
Noen ligger stille i årevis.
Helt til de en dag våkner og skaper et kaos man aldri hadde sett komme.
Til slutt gikk vi hver vår vei.
Ikke som de beste vennene.
Men heller ikke som fiender.

Fortsettelse følger…