B.Løvetann

Denne delen av historien min rommer åtte år.
Åtte år fylt med opplevelser, naivitet, dumheter – og en urokkelig tro på at alt til slutt ville ordne seg.
Bare jeg var tålmodig.
Bare jeg ventet.
Vi flyttet inn hos ham noen måneder etter at vi offisielt ble sammen.
Det skulle jeg senere angre på.
Da han først hadde meg, kom mer og mer av den han egentlig var, frem.
Han slet med rus.
I starten fortalte han meg at det bare skjedde av og til. Jeg hadde ingen grunn til å tro noe annet. Jeg hadde ingen erfaring med rus – verken nok kunnskap til å forstå det eller evnen til å fange opp signalene.
Noen ganger var jeg med på moroa.
Andre ganger takket jeg nei.
Det er litt merkelig å tenke på, siden jeg egentlig var avholds fra alkohol. Likevel lot jeg meg rive med.
Nysgjerrigheten var sterkere enn fornuften.
Men jeg fikk også oppleve den brutale baksiden av rus på nært hold.
Å leve sammen med en rusmisbruker tar mer fra deg enn du tror.
Det tar biter av deg.
Bit for bit.
Når man befinner seg i et slikt miljø, ser man hvor fort kontrollen kan glippe. Det var det som skremte meg mest.
Hvor kort veien kan være fra «gøy» til avhengighet.
I dag er jeg takknemlig for den innsikten. Før var jeg nok ganske dømmende.
Nå vet jeg bedre.
Rusmisbrukere er mennesker. Mennesker som ofte havner der på grunn av følelser, erfaringer, psykiske sår og lidelser. Ikke alle klarer å håndtere alt alene, og mange ender opp med å selvmedisinere seg.
Det kan jeg forstå.
Jeg synes oppriktig synd på dem.
For sannheten er enkel:
Det er lett å rote seg inn.
Det er fryktelig vanskelig å rote seg ut.
Da jeg oppdaget hvor ille situasjonen egentlig var, føltes det allerede for sent.
Jeg var langt nede.
Jeg fikk stadig løfter om at alt skulle bli bedre.
Og hver gang trodde jeg på dem.
Likevel følte jeg meg mindre og mindre verdt.
Han fikk meg til å føle at jeg var det verste mennesket noen kunne hatt i livet sitt.
En gang sto han og brølte meg rett opp i ansiktet.
Vi snakker om en mann på nesten to meter, dobbelt så tung som meg.
Jeg ble redd og prøvde å dytte ham unna.
Jeg dyttet flere ganger.
Til slutt slo jeg ham med flat hånd.
Stillhet.
Så gikk han ned i kjelleren.
Jeg ble sittende igjen med følelsen av at jeg hadde gjort noe fryktelig galt.
Jeg hadde slått.
I ettertid skrøt han av at hele situasjonen hadde vært en test.
Han hadde villet se hvor langt han kunne presse meg.
Han hadde håpet at jeg skulle slå.
Mens jeg gikk rundt, gråt og ba om unnskyldning i en uke, lo han av meg.
Og fortalte historien videre til alle.
En annen gang forsøkte jeg å slå ham med knyttneven under en krangel.
Jeg bommet.
Han mente at jeg traff.
Han hadde tatt tak i armene mine og dyttet meg bakover. På en eller annen måte ble øredobben min presset inn i siden av hodet, og det gjorde vondt.
På den tiden hadde jeg allerede en vond skulder.
Smerten ble uutholdelig.
Jeg sa fra.
Da jeg endelig kom meg løs, snudde jeg ryggen til for å gå.
Han tok tak i den vonde skulderen min for å snu meg rundt.
Da forsøkte jeg å slå ham.
Fra den dagen var jeg «den voldelige».
Jeg kastet også kopper og andre ting i gulvet i ren frustrasjon når han nektet å høre på meg.
Jeg fikk høre at jeg «psyket ham ned» bare fordi jeg satte ord på ting jeg ikke var fornøyd med.
Dette elsket han å fortelle andre.
Mine reaksjoner ble hans bevis på at jeg var problemet.
Det han aldri fortalte, var om kaffekoppen han kastet mot meg, som knuste i veggen bak meg.
Han fortalte ikke om gangene han spyttet på meg.
Om da han dyttet meg så hardt at jeg fløy over kjøkkengulvet.
Eller om alle gangene han prøvde å dytte meg ned trappa.
Han fortalte heller aldri hvordan han stakk fra diskusjoner.
Hvordan jeg ikke fikk snakke med mennesker som kom på besøk fordi jeg «tok over» – samtidig som jeg fikk kritikk for å være for stille når vi først hadde besøk.
Hvordan jeg fikk høre at jeg tok for mye initiativ til intimitet.
Og samtidig for lite.
Det han aldri fortalte, var hvordan han lå våken og så på porno hele natten etter å ha avvist meg.
At han var på Tinder.
At han kjøpte sex.
Og at han likevel klarte å få alt til å bli min skyld.
Selv utroskapen ble forklart med noe jeg hadde gjort.
Tidlig i forholdet hadde jeg snakket med en kompis bak ryggen hans. Kompisen hadde spurt om et bilde av rumpa mi. Jeg svarte ikke på det, men vi fortsatte å snakke om andre ting.
Jeg vet at det var unødvendig.
Men det ble brukt mot meg i årevis.
Faktisk fortsatte han å bruke det mot meg tre år etter at forholdet var slutt.
Det ble et stempel jeg aldri fikk vasket av.
Alt ble min skyld.
Bare fordi jeg var den jeg var.
Hvis jeg forsøkte å forklare min side av saken – hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde – fikk jeg høre at det bare var en forsvarsmekanisme.
At jeg måtte slutte å skyve ansvaret over på ham.
Hvis han ikke kunne kritisere ordene mine, kunne han kritisere kroppsspråket mitt.
Til og med måten jeg sto på mens jeg snakket med ham, kunne brukes mot meg.
Og så var det alle de små stikkene.
«Alle sier at du er …»
«Herregud, jeg er ikke dum. Jeg har tross alt gått tre år på høyskole.»
«Hvordan kan du si noe sånt om kjæresten din?»
«Tenk at du kan si noe sånt om din egen kjæreste.»
Hver setning gravde seg inn i hodet mitt.
For jeg hørte det ikke bare fra ham.
Etter hvert begynte jeg å lure på om «alle andre» faktisk mente det samme.
Heldigvis hadde barna flyttet til faren sin da situasjonen hjemme virkelig eskalerte. Det skjedde etter at barnevernet ble koblet inn fordi han ble tatt av politiet.
Likevel klarte jeg ikke å flytte.
Han visste nøyaktig hvordan han skulle bruke samvittigheten min.
Og han brukte den for alt den var verdt.
Jeg trodde bunnen var nådd.
Men dette var bare starten.
Fortsettelse følger …