I en fornuftig verden ville jeg ha gått fra ham for lenge siden.
Men det var her jeg skulle få min hardeste lærepenge:
Hvis det var så enkelt å bare dra, hadde vel alle gjort det.
I ettertid ser jeg at hele himmelen blinket rødt. Men der og da tenkte jeg bare at jeg måtte skjerpe meg.
At jeg måtte bli bedre.
Nå vet jeg sannheten:
Uansett hva jeg hadde gjort, ville det aldri ha blitt bedre.
En dag fikk jeg en melding fra ham.
Han skulle ta livet sitt.
Og jeg var grunnen.
Han var i Sverige, ganske ruset, og nektet å svare da jeg ringte. Til slutt måtte jeg kontakte et vennepar i Sverige og be dem om hjelp. De klarte å få tak i ham.
Han hadde også sendt melding til moren sin.
Hun ringte meg.
Hjelpeløsheten jeg kjente den dagen, er vanskelig å beskrive.
Tankene raste.
Desperasjon.
Angst.
Bekymring.
Og hele tiden den samme stemmen inni hodet:
Dette er min feil.
Jeg er grunnen.
Det ble et traume for meg.
Han overlevde og kom hjem noen dager senere.
Men bare to uker etterpå kom neste episode.
Han hadde sovnet sittende i sofaen oppe. Nede hadde vi besøk. Først trodde vi bare at han hvilte.
Men da vi forsøkte å vekke ham flere ganger, reagerte han ikke.
Jeg hørte snorkingen.
Så begynte det å surkle i brystet hans.
Da jeg gikk bort til ham, ble jeg redd.
Ansiktet og føttene hans var blå-lilla.
Jeg ristet i ham og spurte hva han hadde tatt. Han svarte usammenhengende.
Så rullet øynene bakover.
Da kom panikken.
Jeg spurte om jeg skulle ringe ambulanse, men fikk ikke lenger ordentlig kontakt med ham.
Han ble stadig blåere i ansiktet.
Jeg tok tak i ham for å dra ham opp.
Da hodet hans falt fremover, rant det en tykk, rød væske ut av munnen hans.
Den kvelden reddet jeg livet hans.
Han hadde tatt altfor mange piller.
Morfin.
Man skulle tro at han ville vært glad.
Men nei.
Han ble sint på meg fordi jeg «maste».
Før han til slutt sovnet på sofaen, satt jeg våken ved siden av ham hele natten.
Jeg bar ansvaret.
Han sov.
Uten å ane hva det kostet meg.
Denne hendelsen bar jeg lenge på med skam.
Jeg skammet meg over at han hadde tatt en overdose.
Som om det var min feil.
I ettertid vet jeg at det aldri var mitt ansvar. Innerst inne visste jeg det kanskje allerede da.
Men jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at overdosen var min feil.
Hendelsen traumatiserte meg.
Hvis jeg hadde vært på butikken eller ute på et annet ærend, ringte jeg alltid før jeg dro hjem.
Bare for å høre at han svarte.
Bare for å vite at han fortsatt var i live.
De neste årene fikk jeg stadig høre at jeg var grunnen til at han ønsket å ta livet sitt.
Jeg var også grunnen til rusmisbruket hans.
Grunnen til at han ikke hadde barna sine.
Grunnen til at livet hans gikk dårlig.
På et eller annet tidspunkt ble jeg medavhengig.
Jeg kjørte ham overalt.
Jeg trodde jeg gjorde det for å ha kontroll.
Men egentlig holdt jeg bare hjulene i gang.
Jeg la til rette for at misbruket kunne fortsette.
Jeg gjorde livet hans komfortabelt.
Mens mitt eget liv forsvant inn i et svart hull.
Jeg ble borte.
Fortsettelse følger …
Legg igjen en kommentar