B.Løvetann

Livet gir og tar.
Man havner i situasjoner man aldri trodde skulle være mulige.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, må jeg nesten le. Jeg sa så mange ganger:
Nå har jeg nådd bunnen.
Så ble det verre.
Vi mennesker tåler så mye mer enn vi tror. Men på et tidspunkt begynner det å bli mørkt. Og det mørket – det er det som spiser deg opp.
Det er det mørket som faktisk kan ta livet ditt.
Både fysisk og psykisk.
Jeg begynte å planlegge min vei ut av forholdet.
Jeg bare ventet på den strikken som til slutt skulle ryke.
Jeg visste at hvis jeg dro, ville det bli et helvete.
Men jeg visste også at hvis jeg ble, kunne han ødelegge meg fullstendig.
Jeg innså at jeg ikke lenger hadde noe som var mitt. Alt var hans.
Derfor bestemte jeg meg for å begynne å kjøpe mine egne ting. En sofa. To stoler. Et skap.
Små ting.
Små steg.
Men for meg var de en del av planen.
Jeg hadde begynt å investere i min egen fremtid.
I denne perioden levde vi nesten helt separate liv. Han gjorde sitt, og jeg fant meg en hobby.
Planter.
Jeg gikk fra én plante i april til femti i juli.
Jeg elsket det.
Jeg leste, lærte og ble faktisk ganske flink. Plantene ga meg noe å holde fast i.
Noe som var mitt.
Etter hvert merket jeg at jeg ikke lenger var så opptatt av ham. Det kunne gå dager mellom hver gang vi egentlig snakket sammen. Jeg fikk meg en venninne han ikke kjente, og jeg snakket mye med henne.
Uten at jeg helt hadde forstått det selv, hadde jeg begynt å bygge mitt eget liv.
Han merket det.
Og han likte det ikke.
Før, når vi var uenige, ble det mye krangling og kjefting. Nå sa jeg bare:
«Jeg gidder ikke å snakke med deg når du snakker slik til meg. Vi kommer ikke til å bli enige, så da lar vi det være.»
Så gikk jeg inn på planterommet mitt og lukket døra.
Jeg satte meg blant plantene mine og koste meg i stedet.
Han kunne slenge kommentarer om at jeg bare drev med «de plantene».
Men når han dro, kjente jeg hvor godt det var å være alene.
Til slutt begynte jeg nesten å oppmuntre ham til å ikke være hjemme.
Jeg tror han merket at han ikke lenger hadde den samme kontrollen over meg.
Da han skulle inn til sin andre rusbehandling i desember, kjente jeg på en enorm lettelse.
Tre måneder med ro.
Tre måneder med fred.
Jeg gledet meg.
Men gleden ble kortvarig.
Kort tid etter fikk jeg en telefon fra ruskonsulenten hans. Han hadde møtt opp så ruset at han ikke kunne starte behandlingen. I stedet ble han lagt inn på psykiatrisk avdeling, slik jeg husker det.
Senere fikk jeg høre at han hadde skrevet seg ut og reist bort.
Så fikk jeg en melding fra ham.
Han ville stikke innom for å hente klær før han dro på hyttetur med kompisene sine.
Jeg svarte at hvis han dro, visste jeg ikke om jeg kom til å være der når han kom tilbake.
Han brydde seg ikke.
Han pakket.
Og dro.
Da hadde jeg fått nok.
Jeg ringte barnefaren til barna mine og spurte om han kunne hjelpe meg med å flytte.
Dette måtte skje nå.
Mamma og pappa kom også.
I løpet av den kvelden hadde jeg flyttet ut.
Det føltes rart.
Sårt.
Vondt.
Og vanskelig.
Vi var fortsatt sammen, men jeg hadde flyttet meg ut av situasjonen.
Det var noe jeg ofte måtte påpeke for ham.
Den julen dro han til Oslo og var borte nesten hele høytiden. Han var alene, så jeg spurte en venninne om han kunne få feire julaften sammen med dem.
Han dro dit.
Og koste seg.
På nyåret dro han i rusbehandling igjen.
Denne gangen gjennomførte han.
Han var, så vidt jeg vet, nesten helt rusfri i seks eller sju måneder.
Den sommeren fortalte han meg at han hadde kjøpt sex av tre prostituerte julen før.
Han forklarte det med at han hadde trodd det var slutt mellom oss – selv om vi fortsatt var sammen.
Han hadde vært såret.
Han hadde vært ensom.
Sa han.
Jeg aksepterte det.
Det var greit.
Han lovet at han aldri skulle gjøre det igjen.
Så kom høsten.
Og han havnet på kjøret igjen.
Han hadde gammel narkogjeld. I tillegg fikk han beskjed om at en føflekk var kreft.
Han ble veldig innesluttet.
Jeg husker at jeg ba ham om ikke å stenge meg ute. At han måtte fortelle meg hva han tenkte på.
Men han ville ikke snakke.
I løpet av seks uker fikk han påvist føflekkreft og ble friskmeldt.
Han tente på huset sitt for å få penger til å betale narkogjelda.
Og så fortalte han menneskene rundt seg at han hadde – eller hadde hatt – kreft, og at huset hans hadde brent ned.
Han fikk sympati.
Masse sympati.
Og han elsket sympati.
Jeg, derimot, hadde kjøpt meg hus.
Jeg hadde fått meg jobb.
Barna kunne endelig komme til meg.
Jeg begynte å leve et ganske normalt liv.
Det føltes godt.
En liten stund blomstret jeg.
Så, etter at han ble «frisk», forsvant han.
I seks uker.
Jeg ante ikke hvor han var eller hva han drev med. Han nektet å svare på meldinger og tok sjelden telefonen når jeg ringte.
Husk at dette var en mann som, ifølge seg selv, levde isolert.
Når jeg endelig fikk tak i ham, fikk jeg kjeft for å prøve å kontrollere ham.
Han mente at jeg var syk.
Jeg forsøkte å forklare at det vel var normalt å bry seg om hvor kjæresten sin befant seg etter flere uker.
Men de få gangene jeg fikk snakke med ham, fikk jeg kjeft.
Eller kjeft er kanskje et mildt ord.
Han brølte til meg.
Etter seks uker kom han hjem til meg som om ingenting hadde skjedd.
Jeg husker en kveld da jeg skulle legge meg i armkroken hans.
Plutselig kjente jeg det.
Her har det ligget noen andre.
Jeg sa det høyt, slik jeg alltid gjorde når noe føltes galt.
Han nektet først.
Noen dager senere innrømmet han det.
Men med en liten vri.
Han hadde blitt voldtatt.
Jeg ba ham forklare.
Til slutt innrømmet han sannheten.
Nei.
Han hadde ikke blitt voldtatt.
Han hadde hatt et forhold til denne kvinnen.
Han sa at han hadde vært utro fordi han hadde vært ensom.
«Hører du selv hvor dumt det høres ut?» spurte jeg.
«Du stikker av i seks uker. Jeg sitter hjemme og bekymrer meg. Og så sier du at du var utro fordi du følte deg ensom? Du kunne ha kommet hjem. I stedet var du utro. Det er jo for faen meg jeg som skulle ha følt meg ensom.»
Det endte med at jeg satt og trøstet ham.
Senere dro vi for å møte henne.
Hun fortalte sannheten.
Han ble sint.
Og slo henne.
Hun gikk unna, mens han satte seg på kjøkkenet hennes for å røyke.
Jeg gikk etter henne.
Jeg snakket med henne.
Jeg fortalte henne at jeg trodde på henne.
Senere viste hun meg bevisene.
Bildene.
Han hadde vært der flere ganger.
Ikke bare én.
Han hadde hatt et forhold til henne over tid.
Og der begynte alt å bli mørkt for meg.
Jeg gikk ned i vekt.
Jeg spiste nesten ingenting.
Jeg var fullstendig på felgen.
Og jeg trodde fortsatt ikke at bunnen var nådd.

Fortsettelse følger …