B.Løvetann

Når jeg ser tilbake på hvordan ting var – og hvordan det til slutt ble – kjenner jeg på en sorg.
En blanding av sorg og skam.
Jeg ble advart. Signalene var tydelige. De røde flaggene vaiet allerede før vi ble sammen.
Likevel gikk jeg all in.
Jeg kjempet for denne kjærligheten, både på innsiden og utsiden av forholdet. Samtidig kjempet jeg en helt annen kamp:
Kampen for å ikke utslette meg selv.
Etter forholdet hans til denne kvinnen gikk alt bare nedover.
Jeg gikk drastisk ned i vekt.
Han var fortsatt mye borte. Han kom hjem innimellom, når han trengte å vaske klær eller ha et sted å hvile før han dro videre.
Han sank dypere inn i rusen.
Nå var han blitt sprøytenarkoman.
Han brukte alt.
Forklaringen hans var enkel:
Han ruset seg fordi han ikke hadde barna.
Men sannheten var like enkel:
Han hadde ikke barna fordi han ruset seg.
En gang han kom hjem, var jeg blitt så tynn at jeg så syk ut.
Da vi skulle legge oss, holdt vi hverandre i hendene. Plutselig sa han:
«Du er så tynn at det ikke er godt å holde deg i hånda. Du må spise.»
Jeg svarte at jeg ikke klarte.
Den siste utroskapen og alt som hadde skjedd, hadde gått inn på meg.
Da ble han sint.
Han fortalte meg at jeg var heslig.
Jeg ble lei meg.
Jeg visste jo at jeg så stygg ut.
Jeg følte meg stygg.
Dagen etter orket jeg ikke mer. Jeg gikk inn på soverommet for å gråte og være i fred.
Han kom etter meg.
Spurte hva som var galt.
Prøvde å ta på meg.
Jeg ropte at han ikke fikk røre meg.
Han slapp.
Men han skjønte ingenting.
«Hva er det som skjer?» spurte han.
Jeg minnet ham på hva han hadde sagt kvelden før.
Da svarte han at det ikke var sånn han hadde ment det. Han var bare bekymret, sa han, fordi jeg hadde blitt så tynn.
Det siste halve året vi var sammen, husker jeg svært lite av.
Egentlig husker jeg ikke så mye av hele det året.
Men han ble mer og mer voldelig.
Både psykisk og fysisk.
Etter en diskusjon kunne han smelle døra inn i armen min så hele overarmen ble blå. Jeg husker ikke om det gjorde vondt.
Jeg husker bare merkene.
Dem tok jeg bilder av.
Han satt og planla å møte en av de prostituerte han hadde kjøpt sex av julen før, mens jeg satt og så på meldingene.
Han truet med å banke meg i en familiechat, bare fordi jeg hadde sagt at jeg var redd for ham.
Han fortalte alle at jeg var gal.
At jeg var den vanskelige.
At jeg alltid var blid helt til han kom inn i rommet – og at jeg da plutselig ble stille og reservert.
Jeg ble stemplet som den som mishandlet ham psykisk.
Jeg var den som «brukte opp pengene hans».
Han fortalte at han hjalp meg med lånet mitt.
Sannheten var at jeg i praksis betalte narkogjelden hans.
Når jeg spurte om pengene, ble han unnvikende.
En gang svarte han rett ut:
«Du stikker vel når den gjelden er nedbetalt.»
En felles venninne fortalte meg senere at han hadde sagt at han noen ganger startet krangler med meg med vilje.
Bare for å være sikker på at jeg ble lei meg.
For hvis jeg var lei meg, ble jeg sittende hjemme.
Da hadde han kontroll.
Den siste kvelden vi var sammen, hadde vi en høylytt krangel.
En av de få gangene han faktisk klarte å gjøre meg sint.
Han dro til en kompis, men ville at jeg skulle hente ham senere.
Det gjorde jeg.
Etterpå gikk jeg og la meg.
Neste morgen våknet jeg av at noe ble knust.
Da jeg kom opp, var han i kjempeform.
Ruset.
Uten søvn.
Han hadde rotet gjennom tingene mine fordi han lette etter rusmidler han mente jeg gjemte for ham.
Jeg ble så sint at jeg tok sekken hans, snudde den opp ned og tømte alt utover gulvet.
Han ble rasende.
«Nå skal jeg gi deg en grunn til å være redd for meg.»
Så gikk han mot meg.
Jeg rygget bakover.
Helt til jeg sto presset inn i et hjørne.
Jeg hadde ingen steder å rømme.
Han la den ene hånden bak nakken min.
Den andre rundt halsen.
Jeg prøvde å rive meg løs.
Men jeg kom meg ikke unna.
Han klemte til.
Det eneste jeg tenkte, var:
Han slipper snart.
Han slipper snart.
Så –
mørke.
Jeg husker hardheten fra gulvet idet jeg sakte våknet igjen.
I bakgrunnen hørte jeg stemmen hans.
Han kjeftet på meg.
Sa at det var min skyld.
At jeg hadde oppført meg slik jeg gjorde.
At hvis jeg bare hadde latt ham være i fred, ville dette aldri ha skjedd.
Det var da det gikk opp for meg hva som nettopp hadde hendt.
Han hadde kvalt meg til jeg mistet bevisstheten.
Og jeg lå på gulvet.
Jeg reiste meg.
I sjokk.
I vantro.
Det var helt stille i hodet mitt.
Og samtidig fullt kaos.
Jeg klarte ikke å snakke.
Jeg forsto fortsatt ikke helt hva som hadde skjedd.
Jeg ble stående noen minutter.
Så gikk jeg inn på badet for å se etter merker.
En bit av en tann var borte.
Leppa var hoven.
Den første tanken min var:
Ta et bilde.
Jeg spurte ham når han skulle dra.
Han sa at han prøvde å få skyss.
Plutselig krevde han at jeg skulle låse opp kisten på soverommet.
Jeg nektet.
Da hentet han en hammer.
Han slo den i stykker.
Trebitene fløy rundt i rommet.
Han tok med seg alt som lå i kisten.
Kaffetrakteren – den jeg hadde fått – tok han med seg.
Støvsugeren – den han hadde gitt meg – tok han med seg.
Jeg sto der, redd, mens han beveget seg rundt i hele huset og pakket.
Jeg tok husnøklene som hang i gangen og gjemte dem.
Mens han var nede i gangen, knuste han glasskannen som hørte til kaffetrakteren.
Glassbitene spredte seg utover gulvet.
Jeg bøyde meg ned.
Plukket dem opp.
Én etter én.
Og la dem i posen hans.
Da ble han sint igjen.
Han tok tak i begge overarmene mine, klemte hardt og dyttet meg inn i gangen.
Jeg tenkte:
Nå får jeg juling.
Han trampet på meg.
Jeg hylte av smerte.
Så slapp han.
Til slutt kom skyssen.
Støvsugeren han hadde tatt med seg, måtte han sette igjen fordi det ikke var plass i bilen.
De timene er de lengste jeg noen gang har opplevd.
Da han endelig dro, låste jeg døra.
Så satte jeg meg i sofaen.
I sjokk.
I stillhet.
Med én eneste følelse:
Nå er det over.
Jeg er endelig ferdig.
Jeg blokkerte ham.
Overalt.
Han skulle aldri få tak i meg igjen.
Men han ble desperat.
Han sendte meldinger på Vipps.
Ringte fra andres telefoner.
Truet med å ta livet sitt.
Han lånte til og med telefonen til en felles venninne bare for å nå meg.
Til slutt ble han lagt inn på rusakutten.
Jeg husker ikke engang hvordan vi fikk kontakt igjen.
Jeg husker bare at jeg plutselig møtte ham.
Han var knust.
Han ba om unnskyldning.
Og på et eller annet vis fikk han komme hjem til meg igjen mens han ventet på rusbehandling.
Så lenge han var edru.
Ruskonsulenten kom til og med hjem til meg for å ha møter med ham.
Han ville at vi skulle bli sammen igjen.
Men jeg var tydelig:
Hvis det noen gang skulle være mulig, måtte han være rusfri.
Han måtte betale gjelden sin.
Og han måtte kutte alt.
Også rusvennene.
Men det å hjelpe ham gikk på bekostning av meg.
Jeg var konstant anspent.
PTSD-en hadde satt seg i hele kroppen.
Situasjonen spiste opp den psykiske helsen min.
En gang prøvde han igjen å fortelle meg at det var min skyld at han hadde kvalt meg.
Da svarte jeg:
«Du er feig. Du er dobbelt så stor som meg. Du har blitt kidnappet, og du er sint på menneskene som har lurt deg. Men det er meg du tar. Det er meg du bruker vold mot.»
«Og du må huske én ting: Det var du som maste om å få kontakt med meg igjen. Hvis jeg var så jævlig mot deg, hvorfor er du her da? Hva gjør du her?»
«Jeg ville ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg var glad for å være kvitt deg. Så hvorfor er du her?»
Han hadde ikke forventet den reaksjonen.
Han ble stille.
Han fikk plass hos Tyrilistiftelsen og dro ganske raskt etter at han søkte.
Endelig kunne jeg puste.
Vi hadde kontakt det året han var der, men jeg besøkte ham sjelden.
Det skuffet ham.
Men jeg hadde ingen intensjon om å slippe ham inn i livet mitt igjen slik det hadde vært før.
Jeg hadde allerede bestemt meg:
Hvis han ble rusfri, skulle vi skilles helt.
Han måtte bare bli sterk nok til å håndtere det først.
Jeg klarte ikke å kutte ham av mens han lå nede.
Kanskje høres det slemt ut.
For meg var det en måte å holde løftet mitt på.
Å stille opp én siste gang.
Et siste farvel.
For jeg klarte ikke mer.
Jeg hadde mareritt.
Angstanfall.
Kroppen min var fortsatt i alarmberedskap.
Det gikk ikke.
Sommeren etter dro vi to uker til Syden.
Han var sur mesteparten av ferien.
Jeg har senere lurt på om han allerede da hadde begynt å ruse seg igjen.
Men jeg hadde bestemt meg.
Han skulle ikke få ødelegge turen for meg og barna.
Etter ferien fortalte han at han ikke ville betale gjelden sin.
Jeg svarte at det var greit.
Men da var også ett av kriteriene for at jeg i det hele tatt skulle vurdere et forhold til ham, borte.
Dette var manipulasjon.
Fra min side.
Jeg visste det.
Jeg visste at dette var sjansen min.
En åpning.
Og jeg tok den.
Etterpå kom meldingene.
Truslene.
Han skrev at han skulle ødelegge meg.
Jeg svarte aldri.
Til slutt hadde jeg betalt tilbake pengene jeg «skyldte» ham.
Da slettet jeg ham.
Og blokkerte ham.
Absolutt overalt.
Siden den dagen har jeg aldri snakket med ham igjen.