B.Løvetann

Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å prøve å forstå meg selv.
Hvorfor havner jeg i de situasjonene jeg havner i?
Hva har erfaringene mine gjort med meg?
Hvem er jeg?
Hva definerer meg?
Og hvem hadde jeg vært uten alt dette?

For sannheten er at hvis jeg hadde hatt en normal, stabil og bekymringsfri barndom, ville jeg ikke vært den jeg er i dag.
Jeg ville ikke hatt kompleks PTSD. Jeg ville ikke vært paranoid. Jeg ville ikke båret med meg alle konsekvensene av en ødelagt barndom.
Når sant skal sies,
ville jeg rett og slett ikke vært meg.

I dag ser jeg hvordan atferden min har skapt mønstre – mønstre som igjen har ført til gjentatte handlinger og valg.

For vi forelsker oss ofte i det vi har lært å kjenne igjen som kjærlighet.
Det var et sjokk den dagen jeg innså at jeg faktisk hadde vært sammen med min mor – bare i en annen kropp.
Den erkjennelsen traff meg rett i trynet.
Hvordan havnet jeg her?

Jeg gikk i behandling i tre år. Jeg snakket. Jeg gråt. Jeg rev ned alt som hadde bygget seg opp i hodet mitt gjennom et helt liv.
Gjennom traumebehandling og EMDR fikk jeg endelig begynt å rydde i kaoset.
Og først da var jeg klar for å jobbe med meg selv.
Virkelig jobbe.
Ikke bare med det som hadde skjedd med meg, men med det jeg hadde blitt som følge av det.

Jeg måtte finne min egen indre ro.
Det tok meg ytterligere to år.
Men i dag ser jeg meg selv klarere.

Jeg har vokst.
Jeg har blitt en bedre versjon av meg selv.
Jeg bærer ikke på bitterhet. Jeg bærer ikke på sinne.
Jeg kjenner en indre ro – en ro jeg unner alle mennesker å få kjenne på.

Jeg har også fått en dypere forståelse for mennesker jeg tidligere ville ha dømt.
I dag føler jeg mer med folk.
Jeg ser at alle mennesker handler ut fra sine egne forutsetninger, sin egen virkelighetsoppfatning og sitt eget ståsted.

Det betyr ikke at vi skal akseptere handlingene deres.
Men vi kan forstå dem.

Og det, tenker jeg, er selve fundamentet i det å være et medmenneske.