B.Løvetann

Jeg har lenge sagt til behandlerne mine at jeg føler meg splittet – som om jeg består av to motsetninger.
På den ene siden har jeg det bra.
Jeg vet at jeg er like mye verdt som alle andre. Jeg vet at jeg er et godt menneske. Jeg er trygg på både personligheten min og den jeg er blitt.
Men så kommer den andre stemmen snikende.
Den forteller meg at jeg ikke er verdt noe.
At jeg ikke er verdt å elske.
At jeg er ødelagt.
Hvem skulle orket meg?
Hvem er jeg til å tro at noen faktisk kan elske meg?

Å knytte meg til mennesker er vanskelig.
Jeg blir redd. Skeptisk.
Tilliten kommer og går.
Så på den ene siden vet jeg at jeg er et fullverdig menneske, med den samme verdien som alle andre.
På den andre siden føler jeg det stikk motsatte.
Og det er utrolig forvirrende.

Til daglig er jeg positiv.
Jeg har mye energi, ler mye og finner ofte noe fint, selv i vanskelige situasjoner.
Men innimellom faller jeg ned i en dal.
Da forsvinner motet.
Lysten.
Livsgnisten.
Det føles som om fortiden innhenter meg.
En liten trigger – kanskje bare en kommentar – kan gi meg en uke med tankekjør.
De store triggerne kan sende meg helt ned i kjelleren.
Da trekker jeg meg unna mennesker.
Jeg isolerer meg.
Innerst inne vet jeg at jeg ikke er i fare.

Men kroppen min reagerer som om den er det.
Først lenge etterpå klarer hodet mitt å hente seg inn og tenke rasjonelt igjen.
Jeg har også vært veldig flink til å ta på meg skylden for andres handlinger.

I dag vet jeg at dette er traumereaksjoner.
Det er kroppen som reagerer på gamle erfaringer. Den prøver fortsatt å beskytte meg mot en fare som ikke lenger finnes.
Likevel minner disse reaksjonene meg om den lille jenta jeg en gang var.
Hun som alltid lette etter tegn på fare.
Hun som trodde at alt var hennes skyld.
Hun som lærte at kjærlighet kunne gjøre vondt.
Kanskje er det derfor jeg fortsatt kan føle meg delt.

Den voksne Anne Marie vet at hun er verdifull.
Hun vet at hun er god nok.
Hun vet at hun fortjener å bli elsket.
Men den lille jenta inni meg er ikke alltid enig.
Jeg føler meg ofte misforstått.
Mange ser meg ikke for den jeg er.
De ser den personen de tror jeg er.
Og det skaper usikkerhet.

For jeg er den sprudlende, blide jenta.
Men jeg er også hun med det mørke sinnet.
Hun som synes store forsamlinger kan være utmattende.
Hun som kan få angstanfall når det blir for mye.
Hun som observerer alt rundt seg, hele tiden, og som trenger flere dager på å hente seg inn igjen etterpå.
Noen tror kanskje at jeg er dummere enn jeg egentlig er.
Kanskje fordi jeg er vimsete.
Litt impulsiv.
Litt ufiltrert.

Og ja – det finnes mange som er smartere enn meg.
Det innrømmer jeg gjerne.
Men det plager meg ikke.
For andres oppfatning av meg er ikke det som definerer hvem jeg er.
Det som definerer meg, er ikke traumene mine.
Det er heller ikke frykten, angsten eller de dårlige dagene.
De er en del av historien min.
Ikke hele historien.
Det som definerer meg, er hvordan jeg velger å leve videre.
At jeg fortsatt er nysgjerrig.
At jeg fortsatt håper.
At jeg fortsatt tror det finnes gode mennesker.
Og at jeg, til tross for alt, fortsatt velger kjærlighet fremfor bitterhet.

Jeg er så mye mer enn det du ser.
Men også så mye mindre