B.Løvetann

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre. På de over førti årene jeg har levd, kan jeg ikke huske de store konfliktene mellom hun som fødte meg og pappa. De snakket aldri stygt om hverandre.

Det var noe av det viktigste jeg ønsket å ta med meg videre da barnefaren og jeg gikk fra hverandre. Fra nå av kommer jeg til å kalle ham K.

Kjærlighet tar ikke alltid slutt når et forhold gjør det.
Noen ganger skifter den bare form.
Fra kjærester til foreldre.
Fra «oss to» til «vårt ansvar».
K og jeg er ikke lenger et par.
Men vi er fortsatt et team.
For barna.
Og slik ønsker jeg at det alltid skal være.

Jeg var utro mot K.
Det er ikke noe jeg er stolt av.
Likevel møtte han situasjonen med en raushet jeg alltid vil være takknemlig for.
Han kunne ha valgt å hate meg.
Han kunne ha brukt det mot meg.
Men det gjorde han aldri.
I stedet snakket vi om det.
Om hvorfor det skjedde.
Om hvordan han hadde opplevd det.
Og uansett hvor vondt det var mellom oss, lot han det aldri gå utover barna.
Jeg var ingen god partner.
Og sannheten er at vi begge gjorde ting som ikke var bra for forholdet.
Slik ble livet.

I dag ser jeg at vi begge gjorde så godt vi kunne, ut fra de forutsetningene vi hadde den gangen.
Vi var unge.
Vi var uerfarne.
Men én ting vet jeg med sikkerhet:
K gjorde aldri noe for å skade meg eller familien vår.

Den første tiden etter bruddet betalte han ikke barnebidrag.
Det gjorde meg egentlig ingenting.
Jeg hadde nok til å klare oss.
Når jeg kjøpte klær til barna, sa jeg alltid at de var fra både meg og K.
Barna skulle takke oss begge.
Selv om det var jeg som hadde betalt.
Det gjorde jeg fordi jeg ønsket at barna skulle kjenne at faren deres bidro like mye som meg.

Jeg tror faktisk jeg hadde bedre økonomi enn han på den tiden.
Vi har alltid hatt en privat avtale om barnebidrag.
Jeg har aldri ønsket å gjøre ham blakk.
Og den samme omtanken har jeg fått tilbake når barna har vært hos ham.

Vi har alltid forsøkt å tilpasse oss hverandre.
Etter økonomi.
Etter tid.
Etter kapasitet.
Vi har forsøkt å være fleksible, fordi livet ikke alltid går opp på papiret.
Jeg opplever at mange foreldre blir låst i prinsipper når det gjelder samlivsbrudd.
Vi valgte heller samarbeid.
Så langt det lot seg gjøre, delte vi ansvaret femti-femti.
Og jeg tror det er noe av det viktigste vi har gitt barna våre.
At de aldri måtte velge mellom mamma og pappa.
At de fikk lov til å være glad i oss begge.

Mafian – og barn generelt – fortjener å vokse opp med foreldre som respekterer dem så høyt at de også respekterer den andre forelderen.
Jeg har alltid sagt:
Barna har det bra når foreldrene har det bra.
Derfor kommer jeg alltid til å stille opp for K.
For når K har det bra, har Mafian det bra.
Og jeg opplever at dette alltid har vært gjensidig.
For hvem var det jeg ringte da jeg trengte hjelp til å flytte fra eksen min?
K.

K er the love of my life.
Ingen mann har noen gang målt seg med ham.
Han er også den eneste mannen – bortsett fra pappa – som har min dypeste respekt.
Jeg ønsker ham alt godt.
Jeg har ingenting negativt å si om ham.
Han er et fantastisk menneske, og jeg kommer alltid til å være takknemlig for at akkurat han er faren til barna våre.

Når K har fått seg en ny partner, har jeg alltid møtt henne med respekt.
Ikke fordi jeg måtte.
Men fordi hun er en del av barnas liv.
Her finnes det ingen konkurranse.
Bare voksne mennesker med et felles ansvar.

Og når jeg selv har vært i et forhold, har jeg alltid vært ærlig:
Barna først. Så K. Så deg.
For har ikke K det bra, har ikke barna det bra.
Da jeg flyttet ut, lot jeg nesten alt stå igjen.
Jeg ville at barna skulle ha et hjem som fortsatt føltes kjent, selv om vi ikke lenger bodde sammen.
Jeg ønsket at tryggheten deres skulle være sterkere enn savnet.
Og det ble den.

For meg handler foreldreskap om mer enn å være mamma.
Det handler om å være et medmenneske.
Å forstå at to mennesker kan vokse fra hverandre uten å rive hverandre i stykker.

K og jeg har begge vokst siden den gangen.
Vi har gjort feil.
Vi har lært.
Vi har reist oss igjen – hver på vår måte.
Kjærligheten vår tok slutt som par.
Men den forsvant aldri.
Den bare skiftet form.

I dag lever den videre i latteren til barna våre.
I respekten mellom oss.
Og i vissheten om at vi alltid vil stå skulder ved skulder når det gjelder dem.
Kanskje er det akkurat dét som er ekte kjærlighet.
Å fortsatt ønske hverandre alt godt, selv om livet tok dere i hver deres retning.

Dette innlegget handler ikke om fortid, skyld eller moral.
Det handler om kjærlighet i en ny form.

Den kjærligheten som blir igjen når romantikken er over, men ansvaret består.
Når man velger respekt fremfor bitterhet.
Samarbeid fremfor stolthet.
Barna fremfor seg selv.

For meg handler et godt foreldresamarbeid ikke om å vinne.
Det handler om at barna våre aldri skal føle at de må velge side.