B.Løvetann

Å bryte mønsteret:

Når du vokser opp med en mor som aldri lærte deg hvordan man oppdrar barn på en trygg og sunn måte, kan det være skremmende å få egne barn.

Jeg visste ikke hvordan man skapte trygghet. Jeg visste ikke hvordan man fikk barn til å føle seg elsket, sett og verdifulle.
Jeg visste bare én ting:
Mine barn skulle aldri få den barndommen jeg hadde.
Problemet var bare at jeg ikke ante hvordan jeg skulle få det til.

Jeg har alltid vært fascinert av psykologi.
Av hvordan mennesker blir den de blir.
Kanskje fordi jeg måtte forstå meg selv før jeg kunne bli den voksne jeg ønsket å være for barna mine.

Jeg var sint på moren min i mange år.
Spesielt etter at jeg selv fikk barn.
Hvordan kunne hun behandle oss slik?
Men etter hvert begynte noe å forandre seg.
Jeg forsto at hun selv bar på traumer.
Hun slet psykisk.
Hun hadde sine egne sår, akkurat som jeg har mine.
Det betyr ikke at det hun gjorde var riktig.
Men det hjalp meg å forstå at de fleste mennesker faktisk gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de har.
Ikke alle klarer å gjøre det bedre.

Jeg tror det var akkurat der mønsteret begynte å brytes.
Da jeg sluttet å spørre:
«Hvorfor gjorde hun dette mot meg?»
…og begynte å spørre:
«Hvorfor reagerer jeg slik jeg gjør?»
Det var da ansvaret ble mitt.
Og jeg bestemte meg:
Mønsteret skulle stoppe hos meg.

Mafian – mine viktigste lærere:

Jeg har aldri vært en perfekt mor.
Men jeg har alltid latt Mafian lære meg hvordan jeg kunne bli en bedre en.
Jeg har prøvd å lære.
Å vokse.
Å utvikle meg.

Forutsetningene mine var kanskje ikke de beste.
Men jeg kunne være den mammaen som sa unnskyld.
Den som lyttet.
Den som respekterte barna sine.

Da barna var seks, fem og to år gamle, begynte vi med familiemøter.
Vi satt rundt kjøkkenbordet og snakket om uken som hadde gått.
Hva hadde vært bra?
Hva kunne vært bedre?
Alle fikk si det de mente.
Også jeg.

Noen ganger måtte jeg høre ting som:
«Mamma, du kjefter mye.»
Og vet du hva?
De hadde rett.
Så vi laget en avtale.
Jeg skulle prøve å kjefte mindre og snakke mer.
De skulle prøve å høre litt bedre etter.
Det fungerte ikke over natten.
Men over tid forandret det oss alle.

Kjærlighet og trygghet:

Jeg tror kanskje jeg overkompenserte litt.
Jeg ville være med på alt.
Alt det min egen mor aldri stilte opp på, skulle jeg stille opp på.
Jeg ble opptatt av rutiner.
Av struktur.
Kanskje litt mer enn nødvendig.
Men for meg handlet det om trygghet.

Om sommeren syklet vi.
Om vinteren gikk vi på ski.

En dag spurte jeg den mellomste sønnen min om vi skulle sykle.
Han sukket tungt og svarte:
«Åååh… Om vinteren er det ski, ski, ski. Om sommeren er det sykkel, sykkel, sykkel. Alltid skal vi gjøre sånne familieting!»

Jeg lo.
For egentlig var det kanskje det fineste komplimentet jeg kunne fått.
Det betydde at familien vår var et vi.
At det å gjøre ting sammen var blitt helt normalt.
Ikke fordi vi måtte.
Men fordi vi var en familie.
Og kanskje betydde akkurat det ekstra mye for meg.

For jeg visste hvordan det føltes å vokse opp uten å føle seg elsket.
Derfor bestemte jeg meg tidlig for én ting:
Mine barn skulle aldri tvile på at de var elsket.
Vi hadde små ritualer.

Foran speilet på badet sa de:
«Jeg er bra.»
«Jeg er flink.»
«Jeg er kul.»
«Jeg er fin.»
Så la vi alltid til:
«Jeg er glad i meg selv.»
«Jeg er glad i mamma og pappa.»
«Jeg er glad i søsknene mine.»

Og jeg sa ofte:
«Hvis du vet i hjertet ditt at du er god nok, skal du aldri la noen andre fortelle deg noe annet.»

Verdier
Jeg ønsket å lære barna mine at meningene deres betyr noe.
At kommunikasjon betyr noe.
At man tar ansvar for egne valg.
At man ikke trenger å like alle, men alltid kan møte mennesker med respekt.
Jeg lærte dem:
«Vær snill – men ikke la deg utnytte.»

På grunn av det jeg selv hadde opplevd, var det også viktig å snakke om kroppen.
Om grenser.
Om samtykke.
At kroppen deres alltid var deres egen.

Å vokse sammen:

Jeg har alltid valgt å være ærlig med Mafian.
Jeg ville at de skulle kunne komme hjem med alt.
Jeg ønsket at de skulle bli alt det jeg aldri fikk muligheten til å være.
Og jeg ønsket å være alt det min egen mor aldri klarte å være for meg.

Da barna var ni, åtte og fem år, hadde jeg en samtale med tanten min om oppdragelse.
Hun fortalte hvordan hun hadde gjort det med sine barn.
Noe traff meg.
Og jeg bestemte meg for å forandre meg.

Senere sa sønnen min:
«Det var helt rart, mamma. Du sluttet bare å kjefte. Ikke litt etter litt. Bare fra én dag til den neste.»
Han hadde rett.
Jeg bestemte meg.
Det ble ikke perfekt.
Men det ble mye bedre.

Vi laget også en ny regel hjemme.
Hvis noe galt hadde skjedd og ingen ville si hvem som hadde gjort det, stilte jeg dem alle opp.
Hvis noen sladret, fikk både den som sladret og den som hadde gjort det konsekvenser.
Men hvis den skyldige sto frem selv, slapp de alle straff.
Jeg ønsket å lære dem ansvar.
Ærlighet.
Lojalitet.
Og jeg sa ofte:
«En dag er det bare dere tre igjen. Dere kan være uenige, men når livet blir vanskelig, håper jeg dere alltid står sammen.»
🌿
Jeg har aldri vært en perfekt mor.
Men jeg har vært en bevisst mor.
Jeg har ikke hatt alle svarene.
Men jeg har aldri sluttet å lete etter dem.
Jeg har ikke hatt alt.
Men jeg har gitt dem alt jeg kunne.

Og jeg håper at kjærligheten, tryggheten og ærligheten vi bygde sammen, blir noe de tar med seg videre gjennom hele livet.
For kanskje er det nettopp det å bryte et mønster handler om.
Ikke å være perfekt.
Men å sørge for at neste generasjon får det litt bedre enn den forrige.