B.Løvetann

De siste månedene har fått meg til å se livet på en helt ny måte.

Jeg har tenkt mye på valg. På sorg. På glede. På reaksjoner. På traumereaksjoner. Og på hvilke konsekvenser erfaringene våre kan få.
Det er både vondt og fint på én gang.
For det å se seg selv utenfra kan være brutalt. Noen ganger føles det rett og slett skikkelig dritt.

Men det er også utrolig lærerikt.
Og kanskje aller mest fascinerende.
For det mest interessante skjer den dagen man begynner å forstå seg selv.
Når bitene faller på plass.
Når man ser sammenhengen mellom fortiden og den personen man er blitt.

Hvis det er én egenskap jeg både elsker og misliker ved meg selv, så er det evnen min til empati og forståelse.
Jeg ønsker oppriktig at mennesker skal ha det bra.
At de skal kjenne på glede.
Takknemlighet.
Trygghet.
Og ikke minst – kjærlighet.

Gjennom årene har jeg innsett at mennesker sjelden handler uten en grunn.
Vi bærer alle på en historie.
Noen synlig.
Andre godt skjult.
Det betyr ikke at alle handlinger kan forsvares.
Men mange kan forstås.
Og det er en viktig forskjell.

Jeg tror også at kjærlighet er noe vi må lære.
For å kunne gi ekte kjærlighet, må vi først ha opplevd den.
Og kanskje enda viktigere – vi må lære å ta imot den.
Når vi klarer det, blir det også lettere å gi kjærlighet videre.
Ikke bare til andre.
Men også til oss selv.
Og akkurat det tror jeg er noe av det vanskeligste et menneske kan lære.

Å være glad i seg selv.
Ikke fordi man er perfekt.
Men fordi man er et menneske med både styrker og svakheter, feil og muligheter.
Jeg tror faktisk at dette er roten til all annen kjærlighet vi gir til verden rundt oss.

Bibelen uttrykker det på en enkel og vakker måte:
«Du skal elske din neste som deg selv.»

Kanskje ligger det en viktig påminnelse i de ordene.
For hvordan skal vi kunne gi andre den kjærligheten vi aldri har lært å gi oss selv?

Det handler ikke om egoisme.
Det handler om ansvar.
Om selvrespekt.
Om modenhet.

Og kanskje er det nettopp der ekte kjærlighet begynner.