B.Løvetann

Sist skrev jeg om det å kunne elske seg selv.
Men hva skjer når det motsatte tar over?
Når den som angriper deg… er deg selv.

Selvforakt
Når man blir sin egen verste fiende.
Når man føler at man ikke er verdt å elske.
Når man tenker at alt det vonde som skjer, egentlig er fortjent.

Og når livet blir så mørkt at man plutselig sitter med en tanke man aldri trodde man skulle få:
Hva om han bare hadde gjort det ordentlig?
Hva om denne kampen var over?
Kampen for å føle seg verdifull.
Kampen for å holde masken.
Kampen for å kjenne takknemlighet, samtidig som kroppen skriker det motsatte.

Når verdien blir tatt fra deg som barn
Forskjellsbehandling.
Misbruk.
Fysisk og psykisk vold.
Å bli utnyttet.
Å miste tryggheten fordi noen valgte å ødelegge den.
Det former et barn.

Når du lærer at følelsene dine ikke betyr noe.
Når du blir oversett, undervurdert og fortalt at du er mindre verd.
Det er lett å rive et menneske ned.
Det er langt vanskeligere å bygge det opp igjen.
Når nervesystemet ditt har levd i frykt i årevis, tar det tid å lære kroppen at den endelig er trygg.

C-PTSD – kroppen som aldri glemmer
Å leve med kompleks PTSD betyr at symptomene kommer i bølger.
Destruktive tanker.
Tap av rasjonalitet.
Nummenhet.
Utrygghet.
Depresjon.
Likegyldighet.
Apati.
Skam.
Ensomhet.
Isolasjon.
Søvnen forsvinner.
Matlysten forsvinner.
Energien forsvinner.
Og det du prøver å flykte fra…
blir du sittende alene med.

Du isolerer deg.
Så blir du ensom.
Så isolerer du deg enda mer.
Til slutt føles det som å bære en femti kilos sekk på sjelen.

Når kroppen gråter fordi du ikke orker det selv
Følelser som aldri får plass, blir ofte til smerte.
Jeg har hatt vondt siden jeg var tolv–tretten år gammel.
Som voksen fikk smertene et navn:
Fibromyalgi.

Marerittene begynte enda tidligere.
Flere ganger i uken.
Jeg var utslitt lenge før livet mitt egentlig hadde begynt.
Jeg trodde på alt andre hadde lært meg om meg selv.
At jeg var verdiløs.
At ingen ville savne meg.

Og innerst inne levde én tanke:
Hvor mye klarer jeg å holde ut før jeg gir opp?
Grunner til å bli
Men sannheten er…
Jeg ville egentlig ikke dø.
Jeg lette bare etter noe som kunne gjøre livet litt mindre uutholdelig.
Et lite øyeblikk.
En grunn.
Et menneske å holde fast i.

Så kom Mafiaen.
De tre menneskene som hver eneste dag minner meg på hvorfor jeg fortsatt er her.
Og hvis kjærligheten alene ikke var nok…
så var staheten det.
Jeg nektet rett og slett K å sitte igjen med alt ansvaret alene. 😅

Vi tror vi er alene – helt til det er for sent
Mennesker som velger å avslutte livet, tror ofte at de ikke betyr noe for noen.
Men de samme menneskene fyller kirker når de dør.
Det forteller meg én ting:
De tok feil.
De rakk bare aldri å oppdage det.

Når mørket blir sterkere enn håpet, blir vi blinde for kjærligheten som faktisk finnes rundt oss.

Hva som egentlig betyr noe
Det er ikke penger.
Det er ikke ting.
Det er ikke applaus.
Det er menneskene.
De som tåler deg.

De du kan le med.
Gråte med.
Være helt deg selv sammen med.
Uten maske.
Uten fasade.

Og barn…
De fortjener en mamma som lever.
Selv på de aller tyngste dagene.

Et valg
Jeg velger å være her.
Selv når det koster.

For alle mennesker fortjener å ha det bra.
Alle fortjener å føle seg elsket.
Alle fortjener å kjenne at de har verdi.
For det er nettopp det vi har.

Og uansett hvor mørkt livet blir, er veien alltid litt lettere å gå når man ikke går den alene.

Jeg er så mye mer enn det du ser – men også så mye mindre.

Men først og fremst er jeg et menneske.
Og det er nok.