Det kjennes på kroppen – i hele kroppen
Symptomene ble verre med tiden, noe som kom som et sjokk for meg. Jeg trodde det skulle bli lettere. At tiden skulle hjelpe.
Men det har den ikke.
Utover høsten ble frykten en del av hverdagen.
Når jeg gikk til bilen om morgenen, var jeg redd for å åpne ytterdøra – redd for at han skulle stå der og vente på meg.
Når jeg var ferdig på jobb, var jeg redd for at han skulle være på parkeringsplassen.
Når jeg kom hjem, var jeg redd for at han allerede var inne i huset.
Jeg turte ofte ikke se ut av stuevinduet, i frykt for at han plutselig skulle stå på verandaen.
Jeg turte ikke ha soveromsvinduet åpent om kvelden, fordi jeg var redd for at han skulle gripe tak i armen min idet jeg skulle legge meg.
Kroppen min var i konstant beredskap.
Jeg hadde vondt i kjeven.
Jeg sov dårlig – når jeg først sovnet.
Jeg spiste lite.
Jeg var konstant sliten.
Jeg kjente på en indre uro som igjen utløser angstanfall.
Utmattelsen var så dyp at tankene noen ganger ble:
La meg slippe.
La meg få fred.
Det spiste meg opp innenfra.
Jeg lever.
Men jeg lever fanget i et indre fengsel.
Et mareritt.
«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»
Åpenbaringen 21,4
Kompleks PTSD er ikke noe barneskirenn
Legg igjen en kommentar