B.Løvetann

Nå har jeg endelig fått gjort min første skikkelige matprep.

Jeg lagde kylling surret i smør, hvitløk og sjalottløk, med ris, blomkål, gulrot og litt paprika. Selvfølgelig måtte det en liten klatt med smør oppi til slutt. Jeg lagde også karbonadedeig, og grillskivene ligger klare.

Kort sagt – jeg har middag for en hel uke.

Til frokost spiser jeg havregrøt med egg. Blir det rester, spiser jeg dem til lunsj. Hvis ikke blir det granola med kvarg. I tillegg prøver jeg å få i meg to liter vann om dagen.

Hvis jeg klarer å holde dette i seks uker, håper jeg at jeg merker en forskjell.

Ikke nødvendigvis på vekta.

Men på energien.

På søvnen.

På kroppen.

Jeg håper jeg får mer tid til andre ting enn å sitte og stirre tomt i veggen når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg håper kroppen responderer positivt, og ikke minst håper jeg økonomien blir bedre. Det er overraskende hvor mye penger man kan spare når man lager ordentlig mat hjemme. Mat som faktisk metter.

Den siste tiden har jeg begynt å lese mer om ultraprosessert mat, og jeg kjenner at jeg sluker denne kunnskapen.

Det fascinerer meg at maten vi spiser påvirker oss helt ned på cellenivå.

Og det er her jeg begynner å bli nysgjerrig.

Kan jeg faktisk spise meg sterkere?

Både psykisk og fysisk?

Jeg håper det.

For akkurat nå er kroppen min ikke spesielt samarbeidsvillig.

Alt gjør vondt.

Det gjør vondt å sitte.

Det gjør vondt å stå.

Det gjør vondt å gå.

Ryggen verker etter trening, kneet protesterer, og en muskel i setet har tydeligvis bestemt seg for å streike.

Så akkurat nå går jeg rundt og halter og vagger.

Lite sjarmerende når man er 42 år.

Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor føttene mine alltid…

…eller, i mannespråk betyr vel “alltid” egentlig “noen ganger”. 😄

…føles så tunge og vonde. Det kjennes nesten ut som om noe drar i dem.

Jeg sliter med flere betennelser i setet, tre prolapser og fibromyalgi.

Kroppen har rett og slett en tendens til å protestere i perioder.

Og når alt har gjort vondt i tre dager, da begynner jeg å bli sliten.

Da får jeg lyst til å sette meg ned og gråte.

Jeg håper at en endring i livsstilen min kan hjelpe kroppen med å holde seg oppe og gå. At den blir litt mer motstandsdyktig mot skader og betennelser.

Jeg vet ikke om maten alene kan forandre livet mitt.

Men jeg tror den kan være en viktig del av det.

For uansett hva vi ønsker å få til i livet, trenger vi én ting først.

En god grunnmur.

Og når man har fibromyalgi, er betennelser et kjent fenomen.

Det er litt fascinerende, men samtidig fryktelig irriterende at erfaringene mine har klart å forme kroppen min til et lite betennelseslager.

Hadde jeg kunnet solgt betennelser, hadde jeg sikkert vært rik.

Men jeg tror ikke det er noen særlig god forretningsidé, egentlig.

Kroppen er ikke alltid samarbeidsvillig.

Men kjære vene så mye den har stått i.

Den har stått i stormer.

Den har kjent på ensomhet.

Den har kjent på slag.

På skuffelser.

På nederlag.

Det er kanskje ikke så rart at den knirker litt innimellom.

Og vet du hva?

Jeg synes faktisk den har lov til å si ifra.

Den skal si ifra.

For hvis jeg lytter til den, kan jeg også gi den det den trenger.

Ro.

Hvile.

God mat.

Bevegelse.

Latter.

Glede.

For kroppen er egentlig ganske fantastisk.

Når vi beveger oss, ler, opplever mestring eller nærhet, produserer den endorfiner, serotonin, dopamin og oksytocin.

Stoffer som gir oss glede, mestring, belønning og til og med smertelindring.

Er ikke det ganske fascinerende?

Noen dager er det kroppen som vinner.

Andre dager er det gleden.

Mestringen.

Belønningen.

Eller den lille følelsen av at livet faktisk er ganske fint.

Jeg vet ikke om jeg kan spise meg frisk.

Men jeg tror at jeg kan gi kroppen bedre forutsetninger.

Og kanskje er det akkurat det den trenger.

Ikke perfeksjon.

Bare en litt sterkere grunnmur ❤️