B.Løvetann

Snakk om å leve et følelsesliv som en berg-og-dalbane. 😅

Det er nesten som om hodet mitt og kroppen min lever to forskjellige liv.

Hjernen min har det egentlig bra. Jeg trives på jobb. Jeg trener. Jeg skriver. Jeg ler. Jeg koser meg med familien. Livet føles… godt.

Så kommer den følelsen.

“Er jeg egentlig glad?”

“Eller later jeg bare som?”

“Hvem prøver jeg å lure?”

Og det rare er at jeg vet at tankene ikke stemmer.

Likevel kommer de.

Jeg tror egentlig ikke det handler om at jeg ikke har det bra.

Jeg tror det handler om at kroppen min ikke er vant til å ha det bra.

Den er vant til uro.

Den er vant til å vente på neste smell.

Når livet plutselig blir rolig, begynner kroppen nesten å lete etter det som er galt. Som om den tenker:

“Dette kan umulig vare.”

Er det ikke fascinerende hvordan vi mennesker responderer på livet?

Ikke nødvendigvis ut fra hvordan vi har det akkurat nå, men ut fra hva vi har vært vant til.

Demonene er vanskelige å bli kvitt.

Og kanskje er det heller ikke meningen at vi skal miste dem helt.

“Kill my demons, and my angels might die too.”

Det er et av favorittsitatene mine.

Jeg synes det er noe utrolig vakkert ved det.

Faktisk elsker jeg det.

Jeg tror vi trenger både demonene og englene våre.

Ikke fordi demonene er gode i seg selv, men fordi de utfordrer oss.

De tvinger oss til å se innover.

Det passer godt med noe jeg ofte sier:

“Det er de negative sidene som gjør deg til den du er.”

Mange er kanskje uenige i det, men hør meg ut.

Det krever mot å se sine egne svakheter i øynene.

Det krever selvinnsikt å erkjenne dem.

Og det krever styrke å gjøre noe med dem.

De positive sidene våre utfordrer oss sjelden.

De negative gjør det.

Det er ofte i møte med frykten, skammen, sinnet, usikkerheten eller sorgen at vi vokser mest.

Ikke fordi disse følelsene er ønskelige, men fordi de tvinger oss til å velge.

Skal vi la dem styre oss?

Eller skal vi lære av dem?

Kanskje er det nettopp derfor jeg liker sitatet så godt.

Ikke fordi jeg ønsker demonene mine tilbake.

Men fordi de har vært med på å forme mennesket jeg er i dag.

Og det mennesket har jeg ingen planer om å gi slipp på.