B.Løvetann

42 år – og fortsatt datteren hennes

I går hadde jeg bursdag.
42 år.
Og egentlig var det en veldig fin dag.

For første gang på mange år inviterte jeg barna mine, mamma og søsteren min hjem til pizza og brettspill. Jeg gledet meg skikkelig. Det høres kanskje ut som en liten ting, men for meg var det stort.

Likevel er bursdagen min også den dagen i året jeg kjenner aller mest på skuffelsen over hun som fødte meg.
De siste tjue årene har hun glemt bursdagen min flere ganger enn hun har husket den.
I fjor glemte hun den, selv om vi faktisk snakket sammen på selve dagen.
I år glemte hun den igjen.
Hver gang hun blir gjort oppmerksom på det, sier hun at hun er lei seg.
Og jeg tror faktisk på henne.
Men likevel gjør det vondt.
Hvert eneste år.

Jeg vet at jeg kanskje ikke burde forvente noe annet.
Likevel blir jeg skuffet.
Likevel blir jeg såret.
Og jeg kan ikke noe for det.

Det får meg til å undre.
Hvordan kan den som ønsket seg barn, også synes det er så lett å glemme dem?
Hvert eneste år gratulerer jeg henne med bursdagen.
Nesten aldri har hun gjort det samme tilbake.

Bursdagsgaver og julegaver har jeg nesten ikke fått de siste tjue årene.
Det samme gjelder barna mine.
Barnebarna hennes.

De har heller nesten aldri fått noe
Ikke fordi hun aldri kjøper gaver.
For det gjør hun.

Min yngste bror blir husket.
Han har fått dyre gaver.
Ikke bare han.
Vennene hans har også fått julegaver og bursdagsgaver.
Samtidig har forklaringen til oss vært at hun ikke har råd.
Og nei…

Det handler ikke om gavene.
Det har aldri handlet om gavene.
Det handler om prioriteringene.
Om hvem som blir husket.
Om hvem som blir valgt.

Jeg vet at dette kanskje høres barnslig ut.
Jeg er tross alt 42 år.
Men sannheten er at jeg fortsatt er barnet hun valgte å sette til verden.
Hun valgte å få meg.
Men valgene etterpå har aldri gitt meg følelsen av at hun også valgte å være mamma.

Det er kanskje det som gjør mest vondt.
For jeg klarer ikke å forstå det.
Jeg er selv mor.
Barna mine er ønsket.
De var ønsket da de ble født.
Og de er ønsket i dag.
Selv om de ikke alltid ringer.
Selv om de kan synes jeg er verdens mest irriterende mamma.
Det er faktisk jobben deres.
Men det er aldri min jobb å elske dem mindre fordi de vokser opp.

Jeg ser på barna mine med en stolthet jeg nesten ikke klarer å beskrive.
De er hjelpsomme.
Omsorgsfulle.
Rause.
Snille.
De er langt mer enn bare barna mine.

De er resultatet av tusenvis av små valg.
Valg om å stille opp.
Valg om å bry seg.
Valg om å være der.
Derfor klarer jeg heller ikke å forstå…
Hvordan kan man glemme bursdagen til sitt eget barn?
Hvordan kan man forskjellsbehandle barna sine slik at noen opplever å være mer verdt enn andre?

Barn er ikke et sosialt eksperiment.
De er mennesker.
Selv om jeg nå er 42 år, kjenner jeg fortsatt konsekvensene av omsorgssvikten jeg vokste opp med.

Det er lett å tenke at omsorgssvikt bare handler om barndommen.
Men noen ganger fortsetter den.
Ikke nødvendigvis gjennom vold eller høye ord.
Men gjennom fravær.
Gjennom det som aldri blir gjort.
Gjennom bursdagene som blir glemt.
Gjennom telefonene som aldri kommer.
For meg handler dette ikke om penger.
Ikke om gaver.
Ikke om hva hun hadde råd til.

Det handler om hva hun velger å bruke tiden, tankene og omsorgen sin på.
Og det er kanskje den vondeste erkjennelsen av alle.

At den som ga meg livet…
aldri egentlig valgte å være mor.