Man er i utvikling hele tiden, hvis man lar seg selv få lov til å være det.

Det er en del av det å være menneske.

Og for å si det sånn; det er ikke alltid lett. Men samtidig kan det være så fint. Kanskje nettopp fordi det ikke alltid er lett. Det er noe vakkert i både oppturene og nedturene, selv om det høres litt rart ut å si.

Noen ganger funderer jeg på om vi faktisk kan endre oss.

Kan vi endre væremåten vår? Tankemønstrene våre? Reaksjonene våre?

Eller ligger noe av dette så dypt i oss at det er nesten umulig å forandre?

Og hvordan klarer noen mennesker nettopp det?

Ligger det en enorm jobb bak? Eller skjer det mer naturlig, gjennom livet og erfaringene våre?

Jeg tror nok litt på begge deler.

Noen endringer krever hardt arbeid og bevisste valg. Andre skjer nesten uten at vi legger merke til det. Vi vokser, lærer og får nye erfaringer, og plutselig oppdager vi at vi ikke reagerer slik vi gjorde før.

Men én ting tror jeg er nødvendig uansett:

Selvinnsikt.

Og selvinnsikt er ikke alltid behagelig.

For hvordan vi ser oss selv, trenger ikke være slik andre ser oss.

Noen mennesker kan oppfatte oss som slitsomme.

Andre synes vi er morsomme.

Noen tenker at vi er for snille.

Andre tenker at vi er varme og gode å være sammen med.

Og samtidig går vi kanskje rundt og tenker at vi er ganske kule mennesker.

Er ikke det litt rart?

At det finnes så mange forskjellige versjoner av oss, avhengig av hvem som ser?

Og da dukker det opp et annet spørsmål:

Hvorfor er vi så opptatt av hvordan andre oppfatter oss?

Hvorfor ønsker vi så sterkt å bli likt?

Hvorfor vil vi at andre skal bli imponert over oss, forstå oss eller synes vi er interessante?

Jeg tror det er helt menneskelig.

Men jeg tror også at det er viktig å være forsiktig med det.

For hvis vi hele tiden prøver å være den personen andre ønsker at vi skal være, risikerer vi å miste oss selv på veien.

Jeg synes det er sunt å være seg selv. Med alle de rare sidene, de litt sære vanene og alle feilene som følger med.

Det viktigste er ikke å være perfekt.

Det viktigste er å være et menneske man selv kan stå inne for.

Hvis man ikke er fornøyd med den man er, må man kanskje tørre å stille seg selv spørsmålet:

Vil jeg være denne personen?

Men det er ikke enkelt.

Det er faktisk ganske vanskelig.

Når jeg prøver å se meg selv utenfra, ser jeg ofte ei dame som prater høyt, ler høyt og peker mens hun forteller historier.

Jeg ser en person som tar plass.

Og det er noe jeg lenge har ønsket å endre.

Men sannheten er at jeg ikke får det til.

For når jeg prøver å være mindre, snakke mindre eller ta mindre plass, føler jeg også at jeg mister litt av meg selv.

Det betyr ikke at jeg ikke kan utvikle meg.

Jeg trenger ikke å være klovn hele tiden.

Jeg kan lære meg å ta plass på en annen måte.

For noen ganger handler det om usikkerhet.

Andre ganger handler det bare om at jeg er glad, energisk og i et humør som krever litt plass.

Og vet du hva?

Det er faktisk helt greit.

For jeg er som jeg er.

Som regel er jeg ganske morsom.

Andre ganger er jeg litt teit.

Men det får så være.

For konklusjonen min er denne:

Jeg trenger ikke mennesker rundt meg som krever at jeg skal bli en annen for å passe inn.

Jeg er energisk.

Jeg er glad.

Noen dager er jeg for mye.

Andre dager er jeg mindre.

Men jeg er meg.

Og de som ikke liker meg, kan finne noen andre de liker bedre.