B.Løvetann

I går var jeg på den ene jobben min, og jeg har blitt kjent med en veldig fin kollega. Og da snakker jeg ikke om utseende, men om personligheten.

I går satt vi i to timer etter stengetid og pratet.

Sist vi jobbet sammen til stenging, satt vi også igjen i to timer. Det er rart hvor fort tiden går når praten flyter lett.

Etter den første kvelden ble han på mange måter tryggheten min på jobb.

Jeg har aldri tenkt over dette før, men jeg ser at jeg er veldig avhengig av å ha en person på jobb jeg føler meg trygg på for å kunne trives. En person jeg kan støtte meg på.

Og kanskje er det ikke så rart.

Vi mennesker er jo flokkdyr.

I går satt vi igjen og pratet lenge. Vi ler, snakker om hverdagslige ting, men også om livet på et dypere nivå.

Jeg synes det er fascinerende å snakke med andre mennesker. Høre om livsvalgene deres. Om hvordan de håndterer livets opp- og nedturer.

For mange mennesker har erfaringer som gir dem deres forutsetninger. Man innser fort at mennesker fra ulike miljøer og steder ofte bærer på lignende sår. Sår som former dem. Sår som kan føre dem inn i mørke steder.

Men det som imponerer meg aller mest, er de menneskene som klarer å snu seg rundt og finne en vei ut igjen.

Det er disse menneskene som fascinerer meg mest.

Det er så fint å se hvordan noen kan overleve seg selv.

For det er nettopp det det noen ganger føles som.

Å overleve seg selv.

Å gå fra et så dypt mørke til plutselig å føle seg nok til å kunne la seg selv leve.

Det er en bragd.

Og det er et valg.

Et valg som krever styrke, mot og vilje.

Jeg blir faktisk rørt av det.

Men det som er litt selvmotsigende, er at når jeg ser på meg selv, føles det ikke som en bragd.

Selv om jeg synes det er det når det gjelder andre.

Er ikke det litt rart?

For når det kommer til meg selv, tenker jeg:

Selvfølgelig skulle du klare å grave deg ut av mørket. Det skulle bare mangle.

Men når det gjelder andre, kjenner jeg på stolthet, glede og beundring.

Så her sitter jeg og skriver og ler litt av min egen idioti.

Over hvor fryktelig lite sympatisk jeg kan være overfor meg selv.

Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

For hvorfor er vi strengere mot oss selv enn mot andre?

Hvorfor forventer vi mer av oss selv enn av menneskene rundt oss?

Hvorfor gir vi andre full kreditt for bragder vi nekter å anerkjenne hos oss selv?

Kanskje er det fordi vi kjenner alle våre egne feil.

Alle våre dårlige valg.

Alle gangene vi falt.

Mens vi hos andre ser styrken.

Kanskje er det derfor det er lettere å gi andre omsorg enn å gi den til seg selv.

For hadde jeg møtt meg selv som en fremmed, lurer jeg noen ganger på om jeg hadde vært like imponert over henne som jeg er over andre som har kjempet seg ut av mørket.

Kanskje er det på tide å gi seg selv litt av den samme kreditten man så villig gir andre.

For kanskje er vi ikke svakere enn dem.

Kanskje er vi bare for nær vår egen historie til å se den slik andre gjør. 🌼