Har kroppen min en følelsesmessig identitetskrise?
Helt ærlig…
Hva er det med meg og denne dag-for-dag-følelsen?
Den ene dagen føler jeg meg som en dronning.
Som om jeg kan klare alt.
Den neste dagen går jeg rundt og er irritert over den minste ting, før jeg plutselig oppdager at jeg egentlig bare er lei meg.
Jeg kjenner at jeg ikke helt forstår hva som skjer med meg.
I dag hadde jeg litt kort lunte på jobb.
Da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem, skulle jeg bare slå av headsettet.
I stedet begynte det å styre med Bluetooth-paringen.
Jeg bannet.
Trykket.
Prøvde igjen.
Ble mer og mer irritert.
Så stopper jeg opp.
Begynner å småle litt av meg selv.
“Hva er det egentlig som skjer nå?”
Og plutselig kjenner jeg den.
Tristheten.
Er jeg sint…
…fordi jeg egentlig er lei meg?
Det var først da det gikk opp for meg hvor flink jeg er til å lure meg selv. 😅
Jeg tror jeg går rundt og bærer på en tristhet.
Den ligger godt gjemt.
Langt inne.
Inni den svarte søylen jeg alltid snakker om.
Den er full av sorg.
Full av savn.
Full av ting jeg aldri helt har klart å slippe ut.
Det er nesten som om bare det å skrape litt i overflaten gjør fryktelig vondt.
Og hver gang den søylen kommer litt nærmere lyset…
eller jeg kommer litt for nær den…
da skjer det noe.
Da kjenner jeg et behov for å ha noen.
Noen som holder rundt meg.
Noen jeg kan ligge inntil.
Ikke fordi de skal løse problemene mine.
Men fordi kroppen min lengter etter en trygghet den lille jenta en gang aldri fikk.
Hun som måtte stå alene.
Hun som trengte at noen passet på henne.
Hun som trengte å kjenne at hun var verdt noe.
Og så begynner spørsmålene.
Hvordan blir jeg kvitt dette mørket?
Denne tristheten?
Denne sårheten?
Hvordan åpner jeg den søylen når den er så lukket?
Jeg kjenner at den er der.
Jeg føler den.
Men jeg klarer ikke helt å få tak i den.
Det eneste jeg egentlig merker, er uroen.
Irritasjonen.
Sinne.
Og midt inni alt det ligger en sorg som nesten kveler meg.
Så sitter både kroppen og hodet igjen og spør:
“Hva er det egentlig jeg føler?”
“Hvorfor føler jeg dette?”
Noen ganger kjenner jeg at jeg nesten skal begynne å gråte.
Men akkurat idet tårene burde komme…
…stopper kroppen.
Som om den ikke vet hvordan.
Kanskje kroppen min rett og slett har en følelsesmessig identitetskrise? 😅
Så her sitter jeg.
Spiser potetgull.
Er egentlig glad.
Samtidig som magen og brystet krangler om hvilken følelse som skal få mest plass.
Jaja…
Det kan jeg i hvert fall si noe om.
Og det får vel være en positiv ting, om ikke annet ❤️
Legg igjen en kommentar