Som dere sikkert har skjønt har en litt tung periode for tiden. Ikke sånn at jeg synes livet er forferdelig eller at det er synd på meg. Egentlig ikke. Men jeg kjenner at det er litt tungt å skulle være positiv – samtidig som jeg faktisk er det.
Jeg kan få en helt spontan tanke, som som for eksempel:
“Hvor kult hadde det ikke vært om folk syntes jeg var skikkelig god til å massere?”
Så kommer neste tanke med én gang:
“Du er jo egentlig ikke spesielt god til noen ting.”
Og så kommer den tredje:
“Men… må jeg være så himla god til noe da? Er det virkelig så viktig?”
Jeg er jo ganske god til å være meg.
Og vet du hva?
Det er egentlig mer enn bra nok.
Så begynner den neste samtalen inni hodet.
“Nå er du litt negativ igjen.”
“Åja… er vi der igjen?”
Noen ganger føler jeg meg nesten schizofren. Ikke fordi jeg tror jeg er det, men fordi den negative stemmen rekker å si én ting før den positive stemmen svarer tilbake med alt jeg selv pleier å skrive til dere.
Det er nesten som om jeg sitter og blir belært av meg selv.
Og det verste?
Jeg taper som regel diskusjonen.
Jeg må le litt av det.
For egentlig er det ganske fint.
Det betyr jo at den positive stemmen har begynt å komme helt av seg selv. Jeg trenger ikke lete etter den lenger. Den dukker opp naturlig.
Da tenker jeg at kanskje jeg faktisk har utviklet meg. At stien jeg har valgt, er den riktige.
Og så har vi de dagene hvor jeg har disse samtalene høyt.
Ja, høyt.
Jeg snakker med meg selv ganske ofte.
Noen ganger sier jeg en tanke høyt og innser at den hørtes betydelig smartere ut inni hodet enn da den kom ut av munnen.
Da må jeg le igjen – ja jeg ler mye av meg selv.
Det hjelper faktisk.
Så kanskje litt galskap er helt greit.
Eller kanskje…
Kanskje er det bare enda en måte å være menneske på. 🌼
Legg igjen en kommentar