I dag ligger jeg på gjesterommet til en av mine beste venninner.
Jeg er sliten.
Veldig sliten.
Klokka ringte lenge før de fleste hadde stått opp. Jeg startet arbeidsdagen klokken fire i morges, og måtte kjøre hjemmefra enda tidligere. De siste dagene har i tillegg vært preget av kraftige angstanfall, og jeg kjenner at både kroppen og hodet trenger en pause.
Heldigvis har jeg et sted å lande.
Jeg er så heldig at jeg har en venninne som uten å nøle åpner hjemmet sitt for meg, slik at jeg slipper den lange kjøreturen når jeg skal jobbe her.
Hun er en av de få vennene jeg fortsatt har fra barndommen.
Og jeg elsker henne.
Hun er et fantastisk menneske.
Hun er hundre prosent seg selv, og kanskje er det nettopp derfor vi passer så godt sammen. Det morsomme er at vi på mange måter er veldig forskjellige. Jeg tror vi opplever verden ulikt, tenker ulikt og ser ting fra forskjellige vinkler. Likevel ender vi ofte opp med de samme verdiene.
Vi fant hverandre allerede som ungdommer.
Ikke fordi livene våre var like.
Men fordi de var annerledes enn mange andres.
Jeg hadde mine traumer.
Hun hadde sitt ansvar hjemme.
Vi visste begge hvordan det var å vokse opp med ting andre på vår alder slapp å forholde seg til.
Kanskje var det nettopp derfor vi forsto hverandre.
Hun har også en kjæreste som jeg liker veldig godt. De to sammen er noe helt eget. de er så rause, lar meg bo her flere ganger i uke.
De åpner hjemmet sitt for meg uten å gjøre noe stort nummer ut av det.
I kveld dro de på date.
Jeg ble igjen her.
Ligger på rommet og hviler.
Og det føles helt naturlig.
De lever livet sitt.
Jeg får hvile.
Ingen dårlig samvittighet.
Ingen følelse av å være til bry.
Bare ro.
Og akkurat den roen trengte jeg.
Mens jeg ligger her, begynner jeg å tenke.
Det er rart hvordan man noen ganger kan føle seg ensom, samtidig som man vet at man egentlig ikke er det.
Hvorfor er det slik?
Kan vi føle ensomhet uten å være alene?
Og hvis ensomhet er en følelse – kan vi da også påvirke den?
For når jeg stopper opp og ser rundt meg, ser jeg noe helt annet enn ensomhet.
Jeg ser mennesker.
Jeg ser barna mine, som betyr alt for meg.
Jeg ser familien min.
Jeg ser mamma – kjæresten til pappa, som fortsatt er en viktig del av livet mitt.
Jeg ser brødrene mine, som deler den samme oppveksten som meg. Vi bærer de samme minnene og mange av de samme arrene.
Og så har jeg de yngre søsknene mine.
Vi har ikke den samme historien, men kjærligheten er ikke mindre av den grunn.
Jeg har vennene mine.
Jeg har K og kjæresten hans.
Jeg har til og med familien hans.
Jeg har kollegaer som får meg til å smile.
Mennesker som bryr seg.
Mennesker som vil meg vel.
Når jeg tenker over alt dette, kjenner jeg at jeg blir rørt.
For sannheten er jo at jeg ikke er alene.
Jeg føler meg bare ensom av og til.
Det er ikke det samme.
Kanskje må jeg bli flinkere til å minne meg selv på det de dagene følelsene prøver å fortelle meg noe annet.
Så slår en tanke meg.
Kanskje disse angstanfallene gjorde mer enn bare å skremme meg.
Kanskje åpnet de en dør.
Kanskje kom det opp en smerte jeg har båret lenge.
Men kanskje gjorde de også noe annet.
Kanskje gjorde de at jeg, akkurat i dag, klarte å se alt det gode jeg faktisk har rundt meg.
For når tårene kommer nå, er det ikke bare på grunn av smerten.
De kommer også av takknemlighet.
Og kanskje er det nettopp det som er håp.
At selv på de dagene hvor livet gjør vondt, kan vi løfte blikket og oppdage at vi aldri har vært ment å bære alt alene.
Vi trenger bare å huske å se dem som allerede står ved siden av oss. ❤️
Legg igjen en kommentar