Nå sitter jeg her og tenker på hvordan dagene mine har vært den siste tiden.
Den ene dagen er bra. Den neste er kjempetung. Så kommer et angstanfall. Dagen etter har jeg masse energi og føler meg nesten som født på ny. Og i dag? I dag er jeg helt utslitt, irritabel og kjenner angsten ligge som et press i brystet.
Det er nesten som om den ikke helt vil slippe taket.
Den bare tar en liten pause.
I dag kjennes kroppen helt utmattet. Jeg kjenner på uro, angst og en slags redsel jeg ikke helt klarer å sette ord på.
Det er lenge siden jeg har hatt en så ustabil periode følelsesmessig.
Og jeg undrer meg.
Hvorfor ble det plutselig sånn?
Har dette ligget i kroppen lenge og bare ventet på å komme frem? Ble det trigget etter kiropraktorbehandlingen? Eller er det noe helt annet?
Samtidig er jeg kommet i tidlig overgangsalder.
Det skjer utrolig mange forandringer i kroppen. Jeg merker dem nesten hver eneste dag. Hormonene virker å leve sitt eget liv, og derfor begynte jeg på p-piller for å dempe noen av symptomene.
Men så begynner jeg å lure.
Har de bare regulert kroppen?
Eller har de også påvirket hodet mitt?
Kan hormonene være med på å gjøre følelseslivet mitt mer ustabilt?
Hvis jeg ikke blir bedre, må jeg nok slutte med dem. Jeg orker ikke å kjenne på en slik berg-og-dalbane over tid. Bare det å stå i denne ustabiliteten er slitsomt nok.
Apropos overgangsalderen.
Tenk at kroppen plutselig begynner å gjøre seg klar for en ny fase av livet.
På en måte synes jeg det er en befrielse. Kroppen legger sakte fra seg de kvinnelige «pliktene» sine.
Men samtidig…
At kroppen kan forandre seg så mye at den nesten føles fremmed, det var jeg ikke forberedt på.
Det føles nesten som om jeg må bli kjent med kroppen min på nytt.
Og kanskje også meg selv.
Jeg har brukt store deler av livet mitt på å bli den personen jeg er i dag.
Akkurat når jeg endelig begynner å føle meg trygg i meg selv, må jeg plutselig lære meg selv å kjenne på nytt.
Det er nesten litt som å være fjorten år igjen.
Plutselig reagerer kroppen annerledes.
Man føler ting man aldri har kjent før.
Man ser livet fra nye vinkler.
Det er rart.
Men hvis jeg skal være helt ærlig…
…så er det også litt spennende.
Og så må jeg nesten le litt.
For mens hormonene løper rundt som om de spiller sitt eget lille spill, og kroppen hver morgen spør:
“Hvordan har vi det i dag? Hvordan har vi det i dag?”
…så står jeg der og venter på dagens trekning.
Nesten som en russisk rulett.
Hvilken sinnsstemning får vi utdelt i dag?
Man må jo bare stå i det.
Så samtidig som jeg prøver å stable kroppen på beina igjen, prøver jeg også å skape et roligere liv rundt meg.
Jeg prøver å spise sunnere.
Sove bedre.
Ha mer orden hjemme.
Gi kroppen de beste forutsetningene jeg kan.
For én ting har jeg lært den siste tiden:
Det hjelper ikke alltid å bare jobbe med innsiden dersom alt på utsiden er kaos.
Og kanskje gjelder det motsatte også.
Kanskje trenger kroppen litt ro rundt seg før den klarer å finne ro inni seg.
Jeg må innrømme at dette ikke helt var slik jeg hadde sett for meg 40-årene.
Men samtidig…
Man får jo en ny mulighet til å bli kjent med seg selv.
Man oppdager nye sider.
Og har man litt humor, kan man kanskje få noen gode historier å le av etter hvert.
For meg har humor – og kanskje særlig galgenhumor – alltid vært en måte å bearbeide livet på.
Og akkurat i dag…
…på en litt sur dag…
…er det egentlig ganske deilig.
❤️
Legg igjen en kommentar