B.Løvetann

I dag har jeg gått og tenkt.

Er fordommer egentlig et uttrykk for vår egen egoisme? Vår egen stolthet?

Vi snakker ofte om hva som er normalt. Men hva er egentlig normalt? Og kanskje enda viktigere – hvem er det som bestemmer hva som er normalt?

Mange snakker om den berømte «saueflokken», og sammenligner gjerne A4-mennesker med den.

Men jeg pleier å si at vi alle er A4.

For hva er egentlig A4?

Er ikke A4 bare normalen i det miljøet vi selv lever i?

Hvis vi sier at A4 følger saueflokken, gjør ikke egentlig alle det? Den eneste forskjellen er hvilken saueflokk vi velger å følge.

Og kanskje er det nettopp der fordommene oppstår.

Vi vurderer andre ut fra det som er normalt i vår egen flokk.

Men hva er egentlig en fordom?

Er det ikke ofte en blanding av uvitenhet og frykt?

Og hva med stoltheten vår?

Er ikke også den formet av det vi har lært er normalt?

Hvis det er tilfelle, hvorfor kjenner noen på skam når andre velger å være seg selv?

Hvorfor blir vi flaue?

Er det fordi vår egen normalitet har lært oss at «sånn gjør man ikke»?

At «folk kommer til å synes du ser dum ut»?

Hvis både normalitet og stolthet er noe vi lærer, hvorfor lar vi da andre mennesker bestemme hvordan vi skal møte mennesker som er annerledes?

Og hvis jeg kjenner at jeg skammer meg over noen andre …

… handler det egentlig om dem?

Eller handler det om meg?

Om min egen stolthet?

Om min egen frykt for hva andre skal tenke om meg?

For når vi blir flaue, er det ofte én tanke som dukker opp:

«Hva tenker de om meg nå?»

Og den tanken handler jo ikke om den andre personen.

Den handler om oss selv.

Kanskje er det derfor fordommer noen ganger sier mer om den som dømmer enn om den som blir dømt.

Er ikke det litt interessant å tenke på?