B.Løvetann

Dette livet mitt…

Jeg spiser.

Jeg sover.

Jeg jobber.

Jeg prøver å trene.

Jeg prøver å ha tid til venner og familie.

Og så prøver jeg å date.

For å være helt ærlig er jeg fryktelig dårlig på dating.

Jeg er flink til å gå på dater.

Men jeg er elendig til å få noe varig ut av dem.

Jeg jobber mye, trener litt, spiser greit og sover sånn passe.

Noen ganger dukker tanken opp:

Er dette virkelig livet jeg ønsker å leve?

Synes jeg egentlig det er greit å jobbe så mye?

Livet mitt føles litt amputert.

Ikke fordi jeg har det dårlig.

Men fordi det føles som om alt koster noe.

Hvis jeg er lenge oppe med venner, vet jeg at jeg blir utslitt dagen etter.

Hvis jeg skal prioritere noe morsomt, går det ofte utover noe annet.

Det er som om døgnet alltid mangler noen timer.

Da jeg datet sist, ble jobben min et tema.

Det var mye frustrasjon over at jeg jobbet så mye.

Hvis jeg skulle opp midt på natten, var det liten forståelse for at jeg faktisk måtte få sove.

Til slutt satt jeg igjen med dårlig samvittighet.

Og dårlig samvittighet…

Den gnager hull i sjelen.

Jeg vet at jeg kan være en håndfull.

Jeg vet at livet mitt krever litt planlegging.

Når jeg jobber mye, betyr det at vi må få timeplanene våre til å passe sammen.

Jeg kan være fleksibel.

Jeg kan ta meg fri.

Jeg kan strekke meg langt.

Men jeg trenger også forståelse tilbake.

Kanskje høres det egoistisk ut.

Men jeg har ingen planer om å forsvinne bare fordi en mann kommer inn i livet mitt.

Jeg har brukt altfor mange år på å finne tilbake til den jeg er.

Jeg er livredd for å bli et tomt skall igjen.

Kanskje er det ikke så rart at jeg fortsatt er singel.

Men samtidig tror jeg på noe.

Jeg tror at når den rette mannen en dag kommer inn i livet mitt, vil ikke kjærligheten føles som en kamp.

Den vil føles som en naturlig overgang.

For jeg vet én ting med hundre prosent sikkerhet:

Hvis jeg møter en mann som virkelig er verdt tiden min, kommer jeg ikke til å jobbe 130 prosent resten av livet.

Kjærlighet trenger også tid.

Den trenger nærvær.

Den trenger to mennesker som velger hverandre.

Og kanskje er det nettopp det jeg ønsker meg.

Et liv hvor jeg ikke bare overlever.

Men lever.

Så lever jeg det livet jeg ønsker meg?

Nei.

Absolutt ikke.

Men jeg lever det livet jeg må leve akkurat nå, for å kunne bygge det livet jeg håper å leve en dag.

❤️